Rettssaken

-Orden i retten! tordnet den byske dommeren.
     -Jeg forlanger orden.
     -Han virker litt ilter, hvisket Kjell til sin advokat. -Er det et godt eller dårlig tegn?
     -Det vil nok snart vise seg, svarte advokaten usikkert.
     -Aktor, begynte dommeren, etter at salen var kommet mer eller mindre til ro. -La oss få påtalemaktens åpningstale.
     Aktor reiste seg, og kremtet.
     -Takk, ærede dommer. Forhåpentligvis er alle sammen klar over hvorfor vi er her. Men for de som mot formodning ikke skulle vite det, vil jeg nå lese opp tiltalen.
     Aktor så fra juryen til forsvareren til dommeren... Dommeren hadde tatt opp en bærbar pc, og virket nokså fraværende.
     -Unnskyld, ærede dommer, men hva gjør du?
     Dommeren så opp. -Å, beklager. Jeg måtte bare se om jeg hadde fått noe e-post.
     -NÅ?
     -Ja, vel, ja, vel. Så får det vente til senere. Sett igang!
     -Forfatteren av historien som var ment som en liten fortelling om brødrene Kjell og Robert, er tiltalt for dårlig planlegging av historien, for å være inkonsekvent, for å være åndsfraværende og useriøs, for å være unøyaktig og uklar, for å være altfor amerikanisert og for lite norsk, for å være kvinnediskriminerende og rasediskriminerende, for å være tåpelig og overdrevent selvironisk, for å beskrive tildels særdeles voldsomme og umoralske scener, og for i det som skulle vært 6. kapittel - X-Files, å være totalt blottet for humor.
     -Og for å komme med altfor lange og krøkige setninger, tenkte Kjell for seg selv.
     Aktor kastet et blikk på notatet sitt, og skulle til å fortsette.
     -Hva er det nå, da, ærede dommer?
     -Hysj. De sender Javel Hr. Statsråd på TV, og jeg går aldri glipp av en episode.
     Han hadde et lite fjernsynsapparat på benken foran seg, og et sett øretelefoner.
     -Ærlig talt, hr. dommer. Man må da kunne forlange et minimum av seriøst tilstedeværelse fra dommeren.
     -Ok, da. Så får jeg vente til i kveld. Jeg har satt videospilleren til opptak. Men det er ikke det samme som å se det live.
     -Det er ikke live. Det er gammelt og sendes i reprise. Dessuten er det ikke særlig morsomt heller.
     Dommeren klubbet rasende i bordet, og fortrakk ansiktet i en særdeles bysk mine.
     -Dette er en advarsel, aktor. Jeg finner meg ikke i at en mann av retten står her og kaster fornærmelser rett opp i ansiktet på meg. En til, og jeg vil holde deg i forakt for retten!
     Aktor brummet, og var etterhvert blitt nokså irritert. Han fortsatte.
     -Jeg er sikker på at mange flere punkter kan trekkes fram, men å bare bevise et par av de oppleste, vil være nok til å få tiltalte dømt skyldig.
     -La meg så få begynne denne talen - det vil si hovedpoenget i denne talen - med å si at forfatteren er en grei fyr.
     -Jeg protesterer, protesterte Kjells advokat. -Forfatteren legger ord i munnen på aktor.
     -Protesten tas til følge, klubbet dommeren, og ga tiltalte et olmt blikk. Deretter så han på aktor.
     -Glem ikke hva jeg sa!
     -Unnskyld meg, beklaget aktor. -Men dette beviser bare hvilken lus forfatteren egentlig er.
     -Igjennom dette kapittelet skal vi vise at forfatteren er skyldig i samtlige nevnte forbrytelser, og spesielt de to siste, som er de to verste. Det vil bli klart for alle og enhver at selv om historien hittil har vært svært morsom, så var den på full fart inn i umoral og kjedsommelighet.
     -Takk.
     ....
     -Unnskyld meg igjen, ærede dommer, men hva er det De driver med?
     -Si meg, finnes det ikke lokk på deg? En mann må da få lov til å få meg seg tipperesultatene.... -Ja... ja... ja... Kom igjen! Bare tre til... NEI, NEI, NEI....
     Han klubbet noen ganger i bordet, så det gjallet igjennom lokalet.
     -Og så den fete premien. Sett på makan til uflaks.
     -Er det mulig å komme videre? spurte aktor foraktelig.
     -Ja, da, ja, da. Hold på korsettet.
     Dommeren rev tippekupongen i småbiter, og kastet dem bak seg.
     -Da hører vi noen ord fra forsvareren.
     Forsvareren reiste seg, og bukket dypt for retten.
     -Jeg har på det nåværende tidspunkt ingenting å si, annet enn å spørre dommeren om i hvilken grad han overhodet er kompetent til å dømme i en slik sak som dette. Har han adekvat utdannelse? Erfaring? Lovlig utnevnelse?
     -Jeg skal si deg hva min kompetanse består i, din snørrhovne, overutdannede jurist, freste dommeren. -Jeg har sett på Lov og Rett i LA, og har du noe mer å tilføye, vil jeg la deg arrestere i forakt mot retten, og la deg råtne i fengsel.
     -Unnskyld, da, sa forsvareren fornærmet.
     -Aktor kan kalle sitt første vitne.
     Aktor reiste seg igjen.
     -Da kaller jeg Muhammed til vitneboksen.
     Den mørke inderen kom gående opp midtgangen. Idet han passerte Kjell og Robert, smilte han, og ga dem tommelen opp. Robert var imidlertid ennå sint på ham, for forsøket på å slå ham ihjel, og Kjell var opptatt med å glo sanseløst på vitnet som sto i døren.
     -Lover du å fortelle sannheten, hele sannheten, og ikke noe annet?
     -Hvis du vil, smilte Muhammed.
     -Ja, vel, begynte aktor. -Jeg har kalt dette vitnet bare for å demonstrere at forfatteren er inkonsekvent og unøyaktig.
     -Dommer?
     -Ja?
     -Kan ikke nesepudringen vente til senere?
     Det olme blikket fra dommeren fikk aktor til å fortsette.
     -Muhammed. Var det ikke slik at forfatteren uttrykkelig sa at dersom du ikke lykkes i å ta livet av Robert, ville du bli skrevet ut av fortellingen? Og i slutten av første kapittel - og jeg leser ordrett: "Og mens latteren hans døde hen i natten, forsvant han ut av hele historien."
     -Vel, begynte Muhammed. Nå sa han ikke med rene ord at jeg skulle ta livet av Robert, men det var klart at det var det han var ute etter. Forøvrig stemmer det.
     -Og mens vi er i første kapittel, fortsatte aktor. -Forfatteren trakk fram at en av grunnene til at Muhammed her gikk med på å sove utendørs, var at da unngikk han Kjells fising. Men under hele handlingen hittil, har han ikke gitt så mye som en kommentar mer om dette.
     Han ble avbrutt av et voldsomt brak fra salen. Og da han snudde seg, fikk han se Kjell sitte alene midt i en ring av tomme stoler, knallrød i ansiktet.
     -Litt sent nå, sa aktor foraktelig til forfatteren.
     -Aktor, brummet dommeren, og holdt seg for nesen. -Flere slike utbrudd, og jeg kommer til å avbryte hele saken.
     Aktor skar en grimase, og tok seg for nesen. -Tror jeg er villig til å gå med på det...
     -Vel, dette vitnet kan gå, sa han endelig, etter at salen var blitt luftet ut.
     Muhammed forlot vitneboksen. På vei ned måtte han holde seg for nesen, idet han passerte Kjell. Det hang ennå noe igjen nær episenteret. Han var nesten glad for at han ikke skulle ha noe mer å gjøre med denne fortellingen.
     -Som neste vitne har jeg innkalt Siri, værmelder, blant annet.
     Mange hoder snudde seg, og lysluggen kom i grasiøs gange opp mellom benkeradene. Kjell smilte dumt idet hun passerte ham, men hun enset ham ikke. Men det gjorde ikke noe, for han var forlengst hensunket i dype drømmer.
     -Lover du å si sannheten, og bla, bla, bla?
     Siri nikket og smilte. Dommerens drømmende blikk i retning vitnet fortalte aktor at han måtte gå ytterst forsiktig fram.
     -Du er her fordi vi anklager forfatteren på det groveste å utnytte din person i sine sykelige spill. Han har brukt deg på en høyst krenkende måte, og utnyttet din figur for å selge historien sin. Hva er din kommentar til dette.
     -Det é heilt sant, svarte Siri. -Han é ein skøyar, é han.
     -Det er tydelig at jeg ikke kommer til å få mer bruk for dette vitnet, forkynte aktor for et uoppmerksomt publikum.
     -Har overhodet noen av dere hørt etter på det som ble sagt?
     Dommeren ristet smilende på hodet, uten å være helt klar over hvorfor.
     -Kan ikke noen få den plapreanda av en dommer til å holde munn? mumlet Kjell.
     -Men Kjell. Han fremmer jo vår sak i dette tilfellet, sa Robert.
     -Takk, det var alt, brummet aktor.
     Han geleidet, under svært mange misunnelige blikk, vitnet ned fra vitneboksen.
     -I tillegg til å utnytte kvinnelige værmeldere, kan også forfatterens beskrivelse av disse buskmennene i kapittel 4 sies å være tildels svært uheldig.
     -Ha, ha, ha, ha, ha, brølte dommeren.
     -?
     -Å, hi, hi, hi.... Hooo, ho, ho. Denne Tommy og Tigeren vitsen er jammen den morsomste jeg noen gang har sett.
     Dommeren nærmest veltet seg i latter.
     -Se her, da folkens. Ha, ha, ha. Tommy spør faren om det er slik at noen ganger eksploderer bare folk. Ho, ho, ho. "Nei," svarer faren. Han tror ikke det. He, he. Tommy nikker, og går. Litt etterpå høres et digert bang, og faren hopper i stolen. Tommy titter inn, og holder en eksplodert pose i hånden. "Gikk du på den?"... "Gikk du på den?" Ha, ha, ha, ha.
     Latteren ville ikke stoppe. Forsvareren reiste seg.
     -Jeg synes personlig ikke at den vitsen var så veldig god. Jeg synes ikke Tommy og Tigeren er så veldig bra, i det hele tatt. Jeg liker bedre Larsons Gale Verden. Det er morsomt, det.
     -Jeg protesterer, ropte aktor. -Dessuten er det Garfield som er den morsomste.
     -Min tur å protestere, sa forsvareren. -Han heter Pusur på norsk.
     -Ærlig talt, utbrøt Robert. -Er vi her for å diskutere tegneserier, eller for å holde rettssak?
     -Du har rett, sa dommeren. -La oss ikke drive for mye ute på viddene. Aktor, ordet er ditt igjen.
     Etter å ha fått summet seg litt, og funnet tilbake til hvor han var, kunne aktor fortsette saken sin.
     -Og mens vi er i kapittel 4 - her er mye å henge fingrene i. Han skriver at "Noen buskmenn hadde overfalt ham en uke i forveien", og det er Sverre M. Fjellstad det dreier seg om. Men senere, når Kjell og Robert møter disse buskmennene, sier de "vi ligge på lur når han dra for å filme. Han komme tilbake til leiren og ikke finne en eneste tier". De overfalt ham altså mens han ikke var der.
     -Og til noe annet og kanskje enda verre. Buskmennene gir guttene 200 tiere, og tar så 20 kroner i vekslingsgebyr. Da hevder forfatteren at dermed har de bare 180 tiere igjen. Det er da skammelig at forfatteren ikke har bedre matematikk-kunnskaper.
     -Kan jeg få ordet et øyeblikk? spurte forsvareren.
     -Hva? Dommeren så opp, gned seg i øynene, og slapp et gjesp.
     -Det er nettopp det jeg vil påpeke. Aktor er kjedelig. Han er trøttendes. Var det ikke nettopp ham som anklaget forfatteren for mangel på humor.
     -Visse ting må omtales seriøst, din hovne pamp, snøftet aktor.
     -Å være barnslig er ikke det samme som å være morsom, fnøs forsvareren.
     -En ting vi ser stadig mer av i de senere kapitlene, er den økende volden og brutaliteten...
     -KNASK...
     -...Jeg nevner bare noen steder: "Råtne kadavere og fastlenkede eks-menn langs hele veggene"...
     -KNASK...
     -..."De rev og slet i lemmene deres, og snart var de to brødrene redusert til et utmerket måltid for en flokk ærlige løver"...
     -SMATT, SLURP...
     -...og "neste hogg befridde den skrekkslagne Hagen fra hodet sitt."
     -Merk at det her er Carl I. Hagen det refereres til. En faktisk person i forfatterens univers....
     -KNASK
     -Nei, dommer, nå begynner min tålmodighet å ta slutt. Må du knaske på det eplet så forbasket høyt?
     -Jeg knasker eple så høyt jeg vil for deg i min rettssal.
     -Jeg folanger å få en ny dommer, protesterte aktor. -Hele denne rettssaken har vært en farse. Dette er idiotisk.
     Dommeren smilte. -Beklager, men jeg er den eneste dommeren. Så vil du nå se til å fortsette, eller skal vi ta kvelden?
     Aktor freste, men summet seg tilstrekkelig til å kunne fortsette.
     -Og til slutt: "På veien ut sparket han til Vaders" - fremdeles Hagens - "hode, så det spratt mot veggen." Hvis ikke dette er vold på det groveste, så vet ikke jeg.
     Han tok en slurk vann, før han fortsatte.
     -Og mens vi snakker om Hagen, så er det rettet urettferdig mye hets mot denne personen.
     Forsvareren reiste seg, og la hånden på brystet. Så proklamerte han med høy røst: -Kommunistene er noen ravende tullinger som har forvekslet menneskeheten med insektsamfunn. Sosialistene er kommunistiske løsunger som er havnet i dårlig selskap. Sentrum består av handlingslammede, naive og godtroende høysåter. De konservative er mammondrevne tamgriser. Nasjonalistene og høyreekstremistene er sosiale misfostere som burde sperres inne på livstid.
     -Det skulle dekke det meste av det politiske landskapet. Og trenger du mer, så kan jeg nevne at Kristin Halvorsen er en forbasket plapregås, Jagland er en veik undermåler, Kjell Magne er en politisk rundbrenner, og Jan Petersen er… - ja hvor er han?… he, he.

Kjell så på klokken. -Jeg begynner å bli trøtt. Kommer dette til å vare særlig mye lenger?
     Advokaten så på vitnelisten til aktoratet, og siden på forsvarets. -Timer.
     -Kan vi ikke få en snarlig avrunding, tror du?
     -Jeg tviler sterkt på at forsvaret kommer til å gå med på å avslutte før de har fått presentert sin side.
     -Prøv iallfall. Dette er ikke noen vanlig rettssal.
     -Nei, det har du iallfall rett i.
     Advokaten reiste seg, og kremtet for å vekke dommeren.
     -Ja? Hva er det?
     -Min klient her lurte på om vi ikke bare kunne komme til en avslutning snart.
     -Jo, mumlet dommeren. -Det kunne vi saktens. Noen innvendinger, forfatters forsvarer?
     -Min klient vil mer enn gjerne få avsluttet denne saken så fort som mulig.
     -Men De har ikke presentert noe forsvar ennå.
     -Jeg føler meg overbevist om at juryen vil avgjøre skyldspørsmålet høyst riktig og rettferdig.
     -Ok. Trenger juryen betenkningstid?
     Juryen på benken til venstre så opp fra bøkene, bladene og avisene.
     -Det blir ikke nødvendig, sa jury-formannen.
     -Så hva er deres avgjørelse?
     Jury-formannen reiste seg, og så først på dommeren, så på aktor, på Kjell og Robert, og til sist på forsvareren.
     -Jeg, juryen, finner tiltalte, forfatteren, ikke skyldig.
     -HVA? brølte Robert. -Det går da ikke an? Dette er en farse.
     Kjell trakk broren ned igjen.
     -Hva hadde du egentlig ventet deg? Jeg begynner å innse noe vesentlig.
     -Hva?
     -Ta denne rettssaken, for eksempel. Både dommeren, aktor, vår advokat, forsvareren, juryen og vitnene er egentlig en og samme person. Ja, til og med vi hører til i samme mølja.
     -Hva er det du prøver å si?
     -Alle sammen er vi forfatteren. Han er oss og vi er ham.
     -Så hva er poenget? Vi hadde tapt vår sak alt før vi begynte på den? Det er bare tull og tøys og oppspinn fra forfatterens fantasi?
     -Alt sammen, helt fra det øyeblikket da vi var på fjellet, og forfatteren ikke hadde mer å skrive om. Da vi liksom begynte å bli selvbevisste, og oppdaget sammenhengen. Det var bare et triks fra forfatterens side, så han kunne fortsette historien. Og se hvordan det gikk. 5 kapitler, pluss det tåpelige X-files kapittelet. Og nå denne rettssaken. Hadde denne historien gått slik den egentlig skulle ha gått, ville historien endt i første kapittel.
     -Så det du sier er altså at vi ikke er selvbevisste? At vi fremdeles er blitt styrt rundt av forfatteren?
     -Nesten. Men noen få ganger har ikke forfatteren visst hva som skulle skje, før det faktisk skjedde. Derfor rotet han seg opp i flere dumme situasjoner, og derfor er det mye tull og tøys, mye feil og tåpeligheter i denne fortellingen. Men til syvende og sist, det var nå en fin tid vi hadde. Mesteparten av den iallfall.
     -Jeg synes nå at forfatteren var noe slem mot oss. Spesielt i X-files, hvor jeg ble drept.
     -Ikke si noe mer om X-files. Den kommer jo ikke på trykk.
     -Å, nei. Det er sant. Leseren. Tror du han - eller hun... - kommer til å forlange å få lese det?
     -Vet ikke. Det ble jo heller aldri ferdig. Jeg håper ikke det. Det var et dumt kapittel. La oss ikke snakke mer om det.

Litt senere tuslet Kjell og Robert ned gaten fra tinghuset. De hadde tatt farvel med advokaten sin, som jo også bare var en av forfatterens legemliggjørelser - Samvittighet, het han - og de hadde tatt dommeren - Hjerte - i hånden.
     -Hva skal vi gjøre nå? spurte Robert.
     -Aner ikke. Jeg er redd for at vi har utspilt vår rolle. Jeg er redd for at fortellingen om Kjell og Robert snart er over.
     En person kom løpende etter dem, og tok dem igjen.
     -Men... Det er jo juryen, utbrøt Robert.
     -Jepp. Hjerne er navnet.
     -Hva er det du vil? spurte Kjell.
     -Bare få sette ting litt i perspektiv, og å få rette opp litt av det som skjedde i rettssalen.
     -Hva da?
     -Dette kapittelet så nokså mørkt ut nokså lenge, begyne Hjerne.
     -For oss - dere to - er det ikke lenge, men ute i forfatterens verden gikk det flere måneder før han endelig fikk summet seg til å skrive dette kapittelet.
     -Først så det altså nokså mørkt ut. Kapittelet ble ikke morsomt, og forfatteren var nær ved å gi opp hele greia. Det er sånn det går når han planlegger å skrive noe på forhånd.
     -Hva mener du? undret Robert.
     -De andre kapitlene er blitt til fullstendig på sparket. Forfatteren fikk en idé, raste inn til datamaskinen sin, og skrev så tastene hoppet. Gjerne hele kapittelet i ett strekk.
     Hjerne sparket til en stein, så den hoppet bortover asfalten.
     -Nå, ja. For å si det jeg kom for å si. Som dere alt har skjønt, er alle sammen her i vår verden bare objekter i forfatterens fantasi. Derfor gikk rettssaken som den gikk. Men jeg vil gjerne få klarlegge noe. Alle de anklagene aktor kom med, er til en viss grad riktige. Denne fortellingen er blitt til på sparket, og derfor er det mye som er blitt galt.
     -Ja, det skal være visst, utbrøt Robert.
     -Spesielt er forfatteren lei seg for ikke å ha vært mer oppmerksom på den volden som vi har sett. Og selv om han er politisk uenig i mye av det Carl I. Hagen forfekter, så er det ingen grunn til å være så slem.
     -Vel... begynte Kjell, og trakk på det.
     -Nei, nei. Jeg... jeg mener forfatteren, har gjort Carl Ivar mye urett. Derfor har jeg invitert ham til å gå et stykke med oss.
     Kjell og Robert så bakover, og der kom jammen Carl I. Hagen gående opp til dem.
     -Hei, dere, sa han lystig.
     Hjerne hilste på ham. -Jeg håper du kan tilgi oss alle for den behandlingen vi har gitt deg. Du fikk litt hard medfart i Star Wars, og det var opprinnelig ikke meningen. Det bare ble slik.
     -Det er helt i orden, smilte Hagen. -Dere er alle tilgitt. Dere er jo så greie.
     -Han virker ikke særlig ekte, hvisket Robert.
     -Du må ikke glemme at han også bare er i forfatterens fantasi, sa Kjell. -Den virkelige Hagen er helt annerledes.
     -Så, Hjerne, begynte Robert. -Er dette slutten for oss? For meg og Kjell?
     -Jeg vet ikke om det kommer flere kapitler om dere. Kanskje forfatteren en dag finner ut at han har lyst til å skrive mer om Kjell og Robert, og kanskje ikke.
     -Nå virker dette litt dumt for dem av leserne som kanskje sitter og har sett at det kommer flere kapitler, sa Kjell.
     -Det gjør det kanskje, men igjen, det virker kanskje litt dumt for dem av leserne som sitter og har sett at dette er siste kapittel, og lese at du sier det er noen som ser at det er flere.
     -Dette går over hodet på meg, klaget Robert. -Kommer det flere kapitler, eller ikke?
     -På den tiden forfatteren skriver dette, så er det usikkert. Men hvis det gjør, så kan det jo som Kjell antydet, tenkes at noen ikke leser dette før lenge etter at neste kapittel - som kanskje ikke kommer - er skrevet, og for dem er det altså flere kapitler.
     -Fremdeles like svevende. Jeg må si, jeg synes forfatterens verden er vanskelig.
     -I grunnen ikke. Det er bare når vi forsøker å lage en forbindelse mellom hans verden og vår, at det blir komplisert.
     -Så hva nå? spurte Robert igjen.
     -Nå er det snart tid for en avslutning.
     -Vil vi da forsvinne, etter det?
     -Helt sikkert ikke. Mange har alt lest om dere, og mange flere vil sikkert gjøre det. Så lenge stadig flere leser om dere, vil dere eksistere i stadig flere sinn. -Mine herrer, dere er blitt udødelige.
     -Hva?
     -Like udødelige som enhver litterær framtoning.
     -Så vi har nådd målet vårt? utbrøt Robert ivrig.
     -Både og, måtte Kjell konstatere. -Vi har lykkes i å ikke forsvinne, men vi har ennå ikke fått gitt forfatteren et kraftig spark bak.
     -Det trengs ikke, forsikret Hjerne. -Glem ikke at vi alle egentlig er forfatteren. Dere også. Og hvem vil vel gi seg selv et spark bak? Hvem er overhodet i stand til å gi seg selv et spark bak?
     -Du sier noe, mumlet Kjell.
     -Skal vi si at det ble seier? spurte Robert håpefull.
     -Ja, det tror jeg jammen vi skal, utbrøt Kjell.
     -Vi er alle vinnere.
     -For vi er én og samme person...

-Før vi avslutter helt - for denne gangen iallfall, sa Hjerne, høytidelig, -vil vi gi deg, leser, et siste eventyr.
     -Ja, sa Robert. -Dette er en ny versjon av lille Rødhette og ulven, og gjett hvem som skal spille lille Rødhette?
     -Nei, smilte Kjell lurt. -Det er ikke Siri.
     -Det er Carl I. Hagen, sa Robert gøyalt.
     Nokså uvanlig, det der "gøyalt", måtte forfatteren konstatere, men i mangel av noe bedre...
     -Og ulven, sa Kjell, -det er bare en ulv...
     -Jeg skal være jegeren, sa Robert, -og Kjell... -Hva skal du være, Kjell?
     -Vet ikke. Vi får se hvordan eventyret går.
     -Men iallfall, fortsatte Robert. -Denne gangen er vi på lag med Carl Ivar...

Lille Carl I. Hagen og den store, stygge ulven.
     Lille Carl I. Hagen danset og trallet lystig igjennom skogen. Han var på vei til bestemor med en kurv full av mat og gode saker. Mer enn en gang hadde han lyst til å lure til seg en bit. Bestemor ville helt sikkert ikke merke noe. Men han slo det fra seg. Det ville bli mye morsommere når bestemor ga ham det. Trodde han.
     På ferden igjennom skogen hørte lille Carl I. Hagen på fuglesangen, på pipingen fra små mus som pilte mellom trerøttene, og på vinden som rusket i trekronene. Nå og da tittet han opp, og så de myke, hvite skydottene seile over himmelen. Det tegnet i all vesentlighet til å bli en fin dag.
     Lite ante lille Carl I. Hagen at inne fra trærne var det noen som holdt øye med ham. Det var den store, stygge ulven.
     -Den der saken vil bli en utmerket munnfull, tenkte ulven. -Jeg vil dra til bestemor, sluke henne, og så vente på ham.
     Og dermed løp ulven avsted, og kom til bestemors hus lenge før lille Carl I. Hagen. Han lot som om han var lille Carl I. Hagen, og lurte bestemor til å åpne for seg. Og ikke før han var inne igjennom døren, hoppet han over bestemor, og slukte henne hel. Deretter tok han på seg klærne hennes, og la seg i sengen hennes. Det var et fint sted å vente på lille Carl I. Hagen. Dessuten var bestemor så seig, at hun var vond å fordøye.
     Lille Carl I. Hagen kom opp til bestemors hus. Dessverre hadde han ikke klart å holde seg, men hadde tatt en bit av det ferske brødet. Nå håpet han bare at bestemors øyne var så dårlige at hun ikke ville se det...
     -BANK, BANK, BANK, BANK, BANK, BANK, BANK, BANK.
     -HVEM ER DET SOM DUNDRER PÅ MIN DØR? ropte bestemor, med grov stemme.
     -BESTEMOR, ropte lille Carl I. Hagen tilbake. -DET ER MEG, LILLE CARL I. HAGEN. FÅR JEG KOMME INN?
     -JA, BARE KOM INN, SÅ VI SLIPPER Å GAULE SÅ HØYT.
     Lille Carl I. Hagen kom inn i bestemors stue. Han fikk øye på henne borte i sengen, under dyna.
     -Hei, bestemor. Jeg har med noen greier til deg. Litt brød - som dessverre noen fugler tok en bit av - og litt brus og sjokolade og marsipan og seigmenner.
     -Ååå, så godt. Men jeg tror du må ta snopet selv, for mine tenner holder på å råtne ut.
     -Nei, men så digre øyne du har, bestemor, utbrøt plutselig lille Carl I. Hagen forskrekket.
     Han var kommet bort til bestemors seng, og stirret nå på de store øynene som tittet ut mellom dyna og bestemors nattlue.
     -Det er fordi jeg skal se deg bedre, gutten min.
     -Men så svære ører du har, bestemor.
     -Å, det er så jeg skal høre deg bedre, gutten min.
     -Næmmen så lang hale du har, bestemor.
     -Ja, det er så jeg skal.... Øh... Så jeg skal kunne...
     -Så diger munn du har, bestemor, fortsatte lille Carl I. Hagen.
     -Hæ? Munn? Diger... Vel, kanskje litt...
     -Nei, søren også, utbrøt han irritert. -Diger munn, du liksom. Det er fordi jeg skal kunne ETE DEG BEDRE, GUTTEN MIN.
     Dermed hoppet ulven opp fra senga, og kastet seg over lille Carl I. Hagen. Han skulle akkurat til å sluke den stakkars lille Carl I. Hagen, da plutselig døren gikk opp, og jegeren Robert kom inn.
     -Henda i været ditt markspiste pelsverk! ropte han, og siktet på ulven med geværet sitt.
     Ulven kvakk til, og slapp lille Carl I. Hagen.
     -Be din siste bønn, ditt usle krek.
     Robert spente hanen, og tok sikte på ulvens hjerte.
     -VENT! ropte Kjell, og kom inn.
     -Jeg er fra viltnemda. Ulven er kjempefredet. Du kan bare våge deg å drepe ham.
     -Men han har slukt bestemor, protesterte lille Carl I. Hagen. -Selvvergeretten...
     -Slukte ulven henne hel?
     -Vet ikke.
     -Da får vi finne det ut.
     Kjell gikk bort til ulven, og tittet ned i gapet på ham.
     -Er du der, bestemor?
     En svak rumling kom fra ulvens svelg. Kjell trakk opp ermet, og stakk hånden ned i ulvens gap. Han romesterte litt rundt, fikk tak i noe, og begynte å trekke. Ulven harket og hostet, og var nær ved å kaste opp, da Kjell endelig fikk trukket bestemor ut. Hun var nokså medtatt, men ennå i live.
     -Det var det, sa Kjell, og la bestemor i sengen sin.
     -Hva nå? undret Robert.
     -Nå skal han omplasseres. Vi kjører ham til Sverige...

Da lille Carl I. Hagen og bestemor var alene igjen i bestemors hus, kunne de endelig begynne på all den deilige maten i kurven.
     -Du har vært slem gutt, utbrøt bestemor, da hun fikk øye på brødet.
     -Det var ikke meg, sa lille Carl I. Hagen fort, og så seg rundt. -Det var ulven. Æresord. Ulven tok seg en bit, da jeg spurte ham hvorfor du hadde så store ører.
     -Nå må du ikke lyve, gutten min.
     -Jeg lyver ikke. Jeg lyver aldri. Jeg er en snill gutt, det vet du jo, bestemor.
     -Ja, ja, gutten min. Bare husk å være snill og ærlig overfor folk, heretter.
     -Ja, bestemor. Jeg skal aldri mer lyver eller bedra noen.

-Det var det, folkens, sa Robert.
     -Ja, sa Kjell. -7 kapitler er da ikke så aller verst.
     -Egentlig bare 6, siden X-files ikke ble noe av.
     -Jeg trodde vi var enige om ikke å snakke mer om X-files?
     -Men du sa 7 kapitler. Jeg ville jo bare korrigere.
     -OK, da. 6 kaptitler er da ikke så aller verst.
     -Nei, og hvem vet. Kanskje det kommer flere senere?
     -Kanskje, men jeg tviler på det.
     -Tenk om det kommer flere, og den som leser dette, gjør det etter at det er kommet flere kapitler. Da vil den kommentaren din virke nokså tåpelig.
     -Men om det ikke gjør det, da vil din kommentar om min kommentar virke nokså tåpelig.
     -Bortsett fra at dersom det kommer flere, så vil din kommentar om min kommentar om din kommentar være tåpelig.
     -Og hvis ikke, så vil din kommentar om min kommentar om din kommentar...