Maktens korridorer

Det var en sen kveld i begynnelsen av november. En kjølig høstnatt, og alle på stortinget var gått hjem for dagen. Vel, nesten alle. Den nyvalgte statsminister Kjell Magne Bondevik hadde ennå lys på kontoret sitt. Statsministerens kontor.
     -Er du sikker på det?
     Kjell Magne tørket svetten av pannen. Johan J. Jakobsen satt alvorlig i besøksstolen og studerte innsiden av kaffekoppen sin. Sigarrøyken lå tett i rommet.
     -Ja. En reporter fra VG ble tatt nede i garasjen, og en fra dagsrevyen ble innhentet i slottsparken. Våre folk har dem i avhør nå.
     -Dette er ille.
     -Ja. Det er ille.

Da lyset endelig ble slukket på statsministerens kontor, kl. 04:17, våget endelig Sivert Berentsen å røre på seg. Han hadde ligget flatklemt inne i ventilasjonskanalen i over 6 timer nå, og det var såvidt musklene hans ville adlyde. Men de måtte, for han hadde nyheter som ville ryste landet.
     Sivert var reporter for den lille vestlandsavisen Rasdalsposten, med hovedkvarter i Rasdal, en ubetydelig liten bygd i en bortgjemt dal på vestlandet. Han hadde egentlig ferie nå, men så hadde han ved et tilfelle dumpet rett opp i denne saken. Det begynte med at han overhørte Jakobsen hviske noe til Bondevik på en restaurant, oppe på Karl Johan. Sivert, som hadde sittet like bak de to politikerne, hadde ikke unngått å høre noen av ordene. "...ikke et ord til pressen om Lahnstein...", og "...slutten for Jagland...". Han hadde ikke fått med seg mer, men det var helt klart at dette var viktig. Kanskje til og med en sak som ville sette Rasdalsposten på nyhetskartet.
     Jo, han hadde ikke vært i tvil. Dette var dynamitt. Og han hadde hatt rett. Og før denne kvelden hadde han overhørt flere liknende samtaler mellom de to. Og det som virkelig hadde overbevist ham om at det foregikk noe muffens her på Stortinget, var en anonym oppringing. En fordreid stemme hadde fortalt ham at den nye regjeringen var ikke det den ga seg ut for å være. Så han hadde bestemt seg for å lure seg inn på statsministerens kontor, og gjemt seg inne i ventilasjonsanlegget. Nå gjaldt det bare å komme seg helskinnet ut igjen. Hvis det var sant at Kjell Magne og Johan J. hadde sine egne folk - politifolk, eller hva det nå måtte være, så kunne han støte på problemer.
     Han kom seg helskinnet ned til bakkenivå. Ingen å se. Ute på plassen. Bildur i det fjerne. Litt ståk fra byen. Hundeglammer oppe fra slottet. Det var lytt. Han satte seg inn i Hyundaien sin, og smekket igjen døren. Han tenkte ikke lenger på Kjell Magne og Johan J. sine folk. Han hadde en nyhet. Den største siden meldingen om at krigen var over. Han hadde dynamitt.
     Nøkkelen gled inn i låsen, og Sivert vred rundt. Motoren kinnet. Han vred igjen. Tråkket lett på gassen, og vred nok en gang. Den siste tanken som for igjennom hodet hans, like før Hyundaien ble blåst til himmels, var "Kjell Magnes dager i stolen er talte." Han landet i fire store og over tretten hundre små biter.

Redaktør Tønnes Eikedal i Rasdalsposten satt tankefull i redaktørstolen sin. Pressen gikk for fullt i kjelleren, og forsiden var preget av ulykken i hovedstaden. Det var bare et par timer til soloppgang. Han funderte over den siste meldingen han hadde fått fra Sivert. På telefonen, kvelden i forveien. "Noe er galt på Stortinget. Bondevik og Jakobsen. Kan ikke snakke mer. Noen kommer."
     Det hele hang ikke sammen. Bondevik var statsministeren. Begge i regjeringen. Der satt også hans egen partiformann, Lars Sponheim. Ville noe skje med Bondevik og Jakobsen? Han bestemte seg for å ta en telefon til Sponheim. For å høre om han visste noe.
     Sponheim visste ikke noe. Ingen rykter verserte. Ting gikk bra, og framtiden så lys ut. Men han forsikret om at det ville bli full etterforskning i Hyundai-saken. Ja, det var Hyundai som hadde sørget for at saken hadde fått det navnet. -Vi kunne ikke godt kalle det "Sivert-saken", lo Sponheim. Tønnes syntes ikke det var morsomt.
     Da det siste avisbudet hadde vært og hentet den siste bunken med aviser, bestemte Tønnes seg. Han hadde alltid hatt stor tiltro til Sivert. Det var verdt å gå videre på saken. Han ville sende Anita Akselsen til Oslo. Hun var nest etter Sivert hans favoritt-journalist. Det var hun som hadde avslørt dumpingskandalen oppe i Brotslia.
     Anita var ikke særlig begeistret over å bli sendt til hovedstaden. Ikke fordi at hun mislikte turen, eller hovedstaden, men fordi hun var midt i en stor sak. En ungdomsbande som til stadighet brøt seg inn i Handelslagets utsalg her i bygda. Hun hadde vært i ferd med å infiltrere gjengen, idet Tønnes erstattet henne med Torgeir Svendsen. En uerfaren nybegynner. En guttunge, rett fra videregående. Gjengen ville aldri la seg lure - de var noen slu sekstenåringer, som ikke stolte på hvem som helst…
     Og selv om denne saken i hovedstaden hadde et tilsynelatende enormt potensiale, så virket den så vag og usikker. Ikke det at hun ikke stolte på Sivert. I likhet med Tønnes, satte hun stor lit til hans dømmekraft. På hans eksepsjonelle teft for nyheter. Men det var så lite de hadde. Men en ting talte til fordel for saken. Det at Sivert var blitt drept utenfor Stortinget. I en Hyundai. Av en bilbombe. Så hadde hun iallfall et sted å begynne.

Rasdalsposten er ikke en særlig rik avis, så Anita var henvist til toget som transportmiddel til hovedstaden. Der tok hun beina fatt, til Stortingsbygningen. Det var ikke så fryktelig langt. Men hun ville leie seg en bil etterpå. Kanskje ikke en Hyundai.
     Det var ennå politi tilstede utenfor Stortinget. Men de var høyst sparsomme med opplysninger, og bare motvillig ville de oppgi hvem som ledet etterforskningen. En viss Petter Skedsmo. Han var ikke tilgjengelig for øyeblikket. Anita bestemte seg for å fortsette sine undersøkelser inne i bygget. Kanskje hun også kunne få snakke med Bondevik eller Jakobsen. Hun ville i alle fall snakke med Sponheim. Det hadde Tønnes arrangert. Men det var ikke før om en time. På hans kontor.
     Bondevik sto på talerstolen, så ham kunne hun bare glemme. Hun speidet iherdig over salen, men fant snart ut at Jakobsen var ikke til stede. Såvidt hun kunne se, var det bare ti-tolv stykker tilstede i hele salen.
     -Det er fordi de krangler om budsjettet, forklarte en tilfeldig forbipasserende. -Ellers er det ikke mer enn to-tre stykker der - med mindre TV er her da…
     -Hvor er de andre, spurte Anita.
     -Å, de er rundt omkring. Noen sitter og sover på kontorene sine. Andre er ute på byen. De fleste har ennå ikke stått opp. De kommer hit en times tid utpå ettermiddagen. Sonderer terrenget. Leter opp media. Så rusler de hjemover.
     -Å. Tror du Johan J. Jakobsen er på kontoret sitt nå?
     -Sikkert. Han er et av unntakene. Han er sikkert våken også.
     Anita takket, og forsvant ut i gangen. Den forbipasserende så lenge etter henne. Helt til hun forsvant rundt hjørnet. Så trakk han fram en walkie-talkie, og sendte en kort melding med kalle-signalet. Deretter luffet han sin vei, ned gangen.
     En skikkelse hastet ut fra Johan J. Jakobsens kontor, akkurat idet Anita kom inn i gangen. Personen gikk hurtig i motsatt retning, og hun klarte ikke å se hvem det var. Og før hun fikk tenkt noe mer over det, var skikkelsen borte. Bare sigarrøyken hang igjen.
     Hun banket på, og en ubekymret, lystig stemme ba henne komme inn. Jakobsen satt smilende bak skrivebordet sitt. Helt unødvendig presenterte han seg. Hun sa hvem hun var.
     -Jeg er fra Rasdalsposten. En liten avis...
     -Du trenger ikke forklare, lo Jakobsen. -Jeg kjenner navnet på - og betydningen av - hver eneste avis her i landet.
     -Å. Selvsagt.
     Anita stottret et øyeblikk.
     -Så, frøken Akselsen. Jeg antar du er kommet i forbindelse med bilbomben her ute på plassen. Jeg har forstått det slik at den drepte arbeidet i avisen din.
     -Det stemmer.
     -Så hva kan jeg hjelpe deg med?
     -Tidligere på dagen, ringte Sivert - journalisten - hjem til redaktøren vår.
     -Eikedal.
     -Akkurat. Det var ikke så mye han fikk sagt. Men han nevnte ditt navn, og Bondeviks.
     -Jasså. Noe mer?
     -Nei. Bare at noe var galt på Stortinget.
     -Tok han kontakt igjen? Senere på kvelden mener jeg. Før bilen...
     Anita merket seg en liten bevegelse på Jakobsens hals. En muskelrykning. En spenning.
     -Nei.
     Jakobsen slappet av. Ikke dramatisk. Bare nok til at Anita fikk en anelse om at han hadde vært bekymret for noe.
     -Jeg beklager, frøken, at jeg ikke kan være til noen hjelp. Jeg skjønner ærlig talt ikke hva din kollega kan ha ment med det han sa.
     -Det gjør ikke noe. Det er sikkert ikke noe alvorlig allikevel.
     -Bortsett fra dette med bomben, så klart.
     -Så klart.
     -Vel, takk for hjelpen, iallfall, sa hun, og reiste seg.
     Jakobsen var svært så vennlig, og fulgte henne til døren.
     -Hyggelig å prate med deg, frøken Akselsen.
     -Takk.
     Han lukket døren etter henne.
     Hun sto der utenfor et øyeblikk. Utenfor Jakobsens kontor. Det var noe som ikke stemte, men hun klarte ikke å sette fingeren på det. Lite ante hun om den aktiviteten som hadde oppstått inne på kontoret, bare sekunder etter at Jakobsen hadde lukket døren. Dataskjermen skiftet heftig mellom beskjeder, og telefonlinjen nærmest glødet. Men Jakobsen spydde ut forsikringer og avkreftelser.
     Anita tuslet ned trappene, og ut på plassen. Solen var på hell, og den hvite månen var i ferd med å erobre himmelen. Den, og grå skyer, som trakk inn fra fjorden.
     Ennå ti minutter før tiden, møtte hun Sponheim. Han lot til å vandre målløst rundt, og liksom tilfeldigvis fikk øye på henne. Om han visste hvem hun var, eller bare hadde en anelse, kunne hun ikke si, men han styrte rett mot henne.
     -Frøken Akselsen?
     -Riktig. God dag.
     Sponheim nikket, og så opp mot himmelen.
     -Vakkert. Bare vent noen minutter til. Vi kommer til å få en nydelig rød solnedgang.
     -Sikkert.
     -Så du tror jeg vet noe mer om kollegaen din?
     -Jeg håpet det.
     -Dessverre. Jeg vet ikke mer enn det jeg fortalte Eikedal.
     -Som var så godt som ingenting.
     -Så godt som.
     -Men det må være noe i det. Dette med at noe er galt. Her på Stortinget.
     Sponheim betraktet henne tankefullt. Han viste ingen tegn til å svare henne. Bare så på henne.
     -Hvordan vil du ellers forklare bomben?
     -Jeg kan ikke. Med mindre du er villig til å godta at det kan ha vært terrorister.
     -Ikke tale om. Ikke her. Ikke i Norge.
     -Du har vel rett. Og så mot en ubetydelig reporter. Ja, unnskyld at jeg uttrykker det slik, men han kan neppe tillegges samme viktighet som et stortingsmedlem. Som et regjeringsmedlem. Hvorfor ville noen ta livet av ham?
     -Noe er galt her på Stortinget.
     -Har du funnet ut noe?
     -Jeg snakket nettopp med Johan J. Jakobsen.
     -Johan? Hva sa han?
     -Det var ikke så mye det han sa, som det han ikke sa. Og det var mye, for det var svært lite han sa. Men han virket svært nervøs da jeg fortalte at Sivert - min ulykksalige kollega - hadde ringt hjem til Rasdal.
     -Jasså? Gamle Johan...
     -Ja. Han virket svært anspent. Men med det samme det ble klart for ham at ingenting av praktisk nytte ble sagt, så han ut til å slappe av. Som om han ble lettet over det.
     -Og din kollega nevnte Johan for Tønnes Eikedal?
     -Ja. Og Bondevik.
     -Vel, sukket Sponheim. -Beklager, men jeg kan visst ikke hjelpe deg. Hvis du vil vite min mening, så tror jeg at din kollega var utsatt for tilfeldig terrorisme. Kriminalitet. Ikke noe i forbindelse med Stortinget iallfall.
     -Kanskje. Men jeg akter å snuse litt rundt. Kanskje noe dukker opp.
     -Kanskje. Håper vi sees igjen, før du drar tilbake.
     -Helt sikkert. Hadet.
     Sponheim sto tankefull tilbake. Han fulgte Anita umerksomt med øynene, helt til hun forsvant opp Karl Johan. Så snudde han på hælen, og marsjerte inn i bygget.

-Vi må gjøre noe, tordnet Kjell Magne. -Først denne snushanen på mitt kontor, og nå dette innpåslitne kvinnfolket.
     -Jeg hører deg, mann, sa Johan J. -Men hva?
     -Jeg vet ikke. Hvem var det forresten som tok seg av fyren. Hvem ga tillatelse til å drepe ham?
     -Det har vi ikke klart å finne ut ennå. Vi har en stor organisasjon, med mange idealister. Ikke alle er bundne av den moral og det livssyn ditt parti forherliger.
     -Kanskje ikke, men man må da kunne forlange et minimum av disiplin.
     -Ja, men la oss heller tenke på denne dama. Så får vi rydde opp i organisasjonen siden. Vi kan ikke tillate at noe lekker ut.
     -Du har helt rett. Det ville bety slutten for oss alle.
     -På tide å trekke inn noen av de andre?
     -Ja. Få tak i Valgjerd. Ingen er som henne når det gjelder å bortforklare og legge lokk på ting. Og hun er kvinne. Folk har tiltro til henne.
     -Fordi hun er kvinne?
     -Nettopp.
     -Hva med Anne?
     -Lahnstein? Hun er unntaket...
     -Og Sponheim?
     -Han får ta seg av reporteren. Holde henne med selskap. Holde henne borte fra ting som kan skade henne.
     -Ok.

Anita hadde gått inn på en av de suspekte kafeene i parallellgatene til Karl Johan. Et sted hun visste hun ville treffe venner. Folk som var til å stole på.
     -Kom deg ut, din fyllik, brølte dørvakten.
     Dermed grep han tak i den stakkars fyren, og slengte ham ut på gaten. Rett forbi Anita. Hun satt ved bordet like ved utgangen.
     -Og dette vet du sikkert? spurte hun fyren på andre siden av bordet.
     -Bombesikkert.
     Fyren var stusslig kledt. Med slitt dongerijakke og ditto bukser, og med det lange rufsete håret, var han selve symbolet på neddopet overdosekandidat fra rennesteinen. Øynene skalv ukontrollert, og det sløve blikket fortalte henne at mannen virkelig var hva han ga seg ut for.
     -Og det er et hemmelig plan under garasjen?
     -Bombesikkert.
     -Og du vet dette fordi...?
     -Jeg har en kamerat som pleier å ta seg en tur i garasjen. Ja, jeg mener ikke en sånn tur som vanlige folk tar...
     -Jeg forstår.
     -Han skulle til å sette et skudd, her i forgårs, da han så denne Senterparti-fyren komme ut av en hemmelig dør i veggen.
     -Og du vet hvor den er?
     -Bombesikkert.
     -Vil du vise meg?
     Skjelvingene han hadde vært belemret med siden hun hadde møtt ham, sluttet plutselig. Blikket var fremdeles sløvt, men øynene flakket ikke. Han så rett inn i hennes.
     -Hvor mye?
     -Tusen?
     -To.
     -Ok. Bare vis meg.

De ventet til natten var falt godt ned over byen. Da gikk de rolig ned gaten igjen, mot Stortinget. Anita måtte stadig vente på sitt nye bekjentskap. Han var ikke særlig stø på beina, ettersom han nettopp hadde hatt i seg en neve piller.
     Stortinget lå i dyp stillhet, og det var liten aktivitet å spore. Garasjen var iallfall forlatt. Fyren tok henne med til bakveggen, og viste henne omrisset av noe som godt kunne være en hemmelig dør.
     -Hvordan får vi åpnet den? spurte hun.
     -Det skal være en slags greie til å trykke på, her et sted...
     Anita fant den. En løs stein i hodehøyde.
     -Da stikker jeg, sa han, og luffet det beste han var god for ut av garasjen.
     -Takk for hjelpen, hvisket hun etter ham.
     Den eneste takken han ville ha, hadde han imidlertid alt fått. Og i løpet av 20 minutter, ville den være omsatt i livsenergi - eller gift - alt ettersom man ser det...
     Anita trykket på steinen. Det skrapte svakt i betong, og en del av veggen gled ut. Døren åpnet seg. Døren til den hemmelige etasjen under stortingsgarasjen. Det var en trapp like innenfor. Den gikk nedover. Det var mørkt, så hun måtte føle seg fram. Hun angret på at hun ikke hadde fått tak i en lommelykt. Så hørte hun med ett stemmer.
     -Mener du at det var Jens Stoltenberg som tok kontakt med denne første journalisten? Stemmen til Kjell Magne var ikke til å ta feil av.
     Men stemmen som svarte, var uventet.
     -Vi tror det. Og det er jo ikke så unaturlig.
     Det minnet om stemmen til Carl I. Hagen, men hun slo fra seg den tanken. Det var for usannsynlig.
     -Kanskje ikke, fortsatte Kjell Magne. -Verken han eller Jagland er vel særlig vennlig stemt overfor oss. Etter at vi presset ham til å gå av.
     Stemmen som minnet stadig mer om Carl Ivars lo. -Ja, du må fortelle meg engang hvordan du fikk Jagland til å komme med det tåpelige utspillet om å gå av hvis han ikke fikk mer enn 36,9 % av stemmene.
     -Og jeg går ut ifra at du vil like å høre hvordan vi klarte å holde Høyre helt utenom alt sammen?
     -Svært.
     -Da må du love å fortelle meg hva du sa til Gro, som fikk henne til å bakke ut.
     -Ser ut til at vi har noen hyggelige stunder i vente.
     -Ja. Vi ville ikke hatt en sjanse, hadde du ikke fått unna Gro.
     Så forsvant personene, og Anita gikk helt ned. Hun fulgte etter lyden av skrittene. Etter ekkoet å dømme, var det temmelig stort her nede.
     -HOLDT! lød et skarpt kommando-skrik.
     -Gjør klar for identifisering!
     Anita holdt pusten. Sikkerheten var bedre enn hun hadde forventet. Når selv statsministeren måtte la seg identifisere.
     -NAVN?
     -Bondevik, Kjell Magne.
     -Det er i orden. Dere kan passere.
     Hun tok en titt rundt hjørnet. Et svakt lys avslørte en ny dør - og en skummel vakt ved siden av. Det var en strek i regningen. Men hun måtte komme forbi. Hun måtte vite hva som foregikk, her nede under Stortingsbygget. Midt på natten.
     Vaktavløsning. Døren gikk opp, og først nå så hun hvordan vaktene var kledt. Det var gardister. I full uniform. Den nye stilte seg ved døren, mens den andre lukket den etter seg. Men i motsetning til vakten som hadde stoppet Kjell Magne, var denne ikke stor og truende. Heller tynn og puslete. Med lyst hår og glatt ansikt. En kvinne. En kvinnelig gardist. Anita hadde sjansen. En kvinne av denne størrelsen skulle hun klare. Hun marsjerte rett opp mot døren.
     -HOLDT! Gjør klar for identifisering!
     Anita stoppet.
     -NAVN?
     -Vel... Eh.. Haugland, Valgjerd Svartstad.
     -Det er i orden. Du kan passere.
     Overrasket over hvor lett det var, gikk hun igjennom døren. Slik var det vel når de slapp kvinner inn i garden...
     -HOLDT!
     Hun kvakk til. Mannsstemmen som slo imot henne, like idet hun lukket døren, var mildt sagt truende. Det var gardisten som for litt siden hadde stått på utsiden.
     -NAVN?
     -Øh... Svartstad, Haugland, Valgjerd...
     -Greit. Passer!
     Det var da underlig så dårlig sikkerheten var. Det var nå enda bra at det ikke var forskjell på kvinner og menn i garden allikevel, men hun grøsset ved tanken på hvor lav sikkerheten var. Vel, i dette tilfellet var det jo bra...
     Sigarrøyken lå tett i rommet, og praten gikk livlig. Men det var umulig for henne å holde seg skjult. Idet hun trådte inn i rommet, forbi vakten, ble samtlige øyne rettet mot henne. Og hun så dem alle. Klart og tydelig.
     Der var Kjell Magne. Og Johan J. Og Lars Sponheim og Anne Enger Lahnstein. Og jammen satt ikke Valgjerd også der. Og Jon Lilletun. Luringen bak skjegget. Og til Anitas store overraskelse møtte hun blikket til selveste Carl I. Hagen. Sittende like ved siden av Anne.
     -Velkommen, frøken Akselsen, utbrøt Sponheim.
     -Så du har funnet vårt lille klubbhus?
     Hun så vantro på gjengen som var samlet her. Det var mange andre kjente ansikter også, både fra regjeringspartiene, og fra Frp. Det var ikke til å tro.
     -Men...
     -Ikke si det, utbrøt Kjell Magne. -Du spør deg selv: Hva gjør Frp sammen med Senterpartiet og oss andre?
     Hun nikket.
     -Det er faktisk Hagens ide.
     Kjell Magne vinket på Hagen til å fortsette. Hagen kremtet.
     -Vel, du vet jo hvordan situasjonen har vært i de siste årene. Landet vårt har vært på kollisjonskurs. Vi har vært på full fart mot økonomisk uførhet og kaos. Og vi fant ut at det var på høy tid at noe ble gjort. Vi i Frp kunne selvsagt ikke bare brase rett inn i regjeringsmakt, sånn uten videre. Så vi fant på dette med sentrumsalternativet. Avtalen var at våre tre venner her, Bondevik, Lahnstein og Sponheim, fikk regjeringsmakten for første periode, og vi siden.
     -Høres vanvittig usannsynlig ut, sa Anita mistroisk.
     -Slett ikke, lo Hagen. -Vi spiller jo alle på samme lag.
     Anita så med gru på hvordan alle sammen nikket og smilte til henne.
     -Alle i dette rommet er medlemmer av Frp. Ja, noen er selvsagt bare uoffisielle - eller hemmelige - medlemmer om du vil.
     -Hvor mange av oss ville sittet på Stortinget om vi alle hadde gått til valg for Frp? kom det sarkastisk fra Jakobsen. -Eller kjørt våre egne løp?
     -Ikke du også, utbrøt Anita, og så vantro på Lahnstein. -Dere er jo bitre fiender...
     -Så klart, smilte Lahnstein. -Hvorfor tror du Hagen er blitt så populær? Ingenting trekker folks oppmerksomhet som en bitter konflikt.
     Anita flyttet blikket over på Sponheim. Lars nikket, og smilte ondskapsfullt.
     -Vi vil gjerne ha en del av kaka, vi også.
     -Nå er det nok koseprat, sa Hagen. -Vakt! Før henne bort!
     -Hva vil skje med henne? spurte Bondevik.
     -La oss si at vi utforsker forskjellige varianter av det kollegaen hennes fikk.
     -Var det du?
     -Så klart. Han var en trussel mot hele vår organisasjon.
     -Men var det nødvendig å drepe ham?
     Bondevik syntes litt varm i trøya.
     -Ikke fortell meg at du tror på det partiet ditt står for?
     -Vel...
     Hagen tårnet truende over sin politiske rival.
     -Ikke glem at du er en viktig brikke i dette spillet! Hvis vi skal ha noen som helst sjanse til å nå vårt ultimate mål, er det av ytterste viktighet at du holder maska.
     Bondevik smilte usikkert. Han ville helst ikke komme i virkelig klammeri med Hagen. Til det var han for intelligent.
     -Jeg foreslår at vi kommer tilbake til kveldens tema, klynket han.
     De andre nikket. De hadde mye på timeplanen.

-Hvor tar dere meg? klaget Anita. Gardistene hadde tatt henne med opp i Stortingsgarasjen.
     -La meg gå!
     -Rolig nå, brummet den mannlige soldaten.
     Kvinnen satte seg inn i jeepen som sto parkert for seg selv et stykke fra. Hun kjørte bort til dem, og soldaten dyttet Anita inn i passasjersetet. Selv hoppet han oppi bak. De kjørte med stor fart ut.
     Det ble en bemerkelsesverdig tur rundt i byen. Anita var ikke så veldig godt kjent, så hun mistet snart begrep om hvor de var. Bare i ny og ne, fikk hun øye på en kjent bygning, eller en plass hun kjente igjen.
     Stor var overraskelsen da de plutselig svingte inn på Slottsplassen. Den kvinnelige gardisten ruste opp mot balkongen, og bråbremset like foran trappen. Med sterke armer, løftet mannen Anita ut, og dyttet henne foran seg opp mot inngangen.
     De beveget seg hurtig igjennom korridorer og haller, og endte sin ferd i et mindre rom, høyt oppe i bygget. En skikkelse satt bøyd over et skrivebord, innerst ved veggen. Hodet var så godt som hårløst. Gardistene plasserte Anita like foran skrivebordet.
     Skikkelsen så opp, og Anita kvakk til.
     -Men... Du er jo...
     -Det er jeg, sa Hans Majestet Kong Harald.
     -Ikke si at du også er med på dette...? Sammen med disse...?
     -Hvis du mener Carl Ivar og hans ynkelige bande, så er jeg såvisst ikke det. Tvert imot. Jeg har satt hele mitt system i sving for å få satt en stopper for det. De utgjør en alvorlig trussel mot stabiliteten i riket mitt. Hvis de ikke blir stoppet snart.
     -Hva med meg?
     -Du kan bli nyttig. Som vitne.
     -Hva vil skje med Hagen og de andre?
     -Inntil denne kollegaen din ble drept, var jeg i sterk tvil. Men nå er det nok bare en vei å gå.
     -Du vil vel ikke... ta livet av dem?
     -Selvsagt ikke. Jeg er da ikke en morder.
     -Men kan du la dem arrestere?
     -Det ville nok blitt litt vanskelig. Vi har ingen konkrete beviser på at det er begått noe ulovlig.
     -Men jeg hørte jo Hagen tilstå at han sto bak bilbomben.
     -Jeg har en mann i banden hans som kan bevitne det samme. Men det hjelper ikke. Ikke uten harde fakta. Han har altfor mange vitner på sin side.
     -Men hva vil du gjøre?
     -Vi har noen utmerkede fangehull i kjelleren. Det vil si under...
     -Men vil ikke dette føre til kaos og urolighet?
     -Hva annet kan vi gjøre?
     -INGENTING, ropte Carl I. Hagen hånlig, idet han marsjerte triumferende inn i rommet.
     -Mine menn invaderer i dette øyeblikket Skaugum. Dronningen er mitt gissel.
     -Hagen... freste kongen.
     -I egen høye person.
     -VAKT! Arrester inntrengeren!
     Men det kom ingen vakter.
     -Mine menn har også satt garden ut av spill, lo Hagen. -Den ynkelige gjengen med blautfisker. Duger ikke til annet enn å stå og henge foran porten.
     Kongen freste. Men han tenkte. La planer. Han var ikke dum, vet du.
     -Ok, Hagen. Du vinner.
     -Utmerket. Dette er det du skal gjøre: Du skal ikke si et pip! Forstått?
     Kongen nikket.
     -Og mine menn kommer til å holde øye med både deg og familien din. Hvis du så mye som nyser i feil retning, kan du si farvel til kone og barn.
     -Du våger ikke...
     -La meg også få nevne at jeg har avslørt din muldvarp i organisasjonen min, smilte Hagen ondskapsfullt. -Å, ja. Bondevik sjøl. Jeg ble mistenksom til ham da han stadig maste om denne bilbomben. Men det er ikke noe han heller kan gjøre. Vi har samme grepet om ham. Det sørger Valgjerd for. He, he, he. Litt av en dame, skal jeg si deg.
     -Din usle skurk, hveste Anita, og hoppet på Carl Ivar.
     -Få denne villkatten bort fra meg, skrek han, og klasket til henne.
     Folkene til Hagen kom inn, og grep journalisten.
     -La henne få det majesteten her hadde tiltenkt oss. Ta henne til fangehullet!
     -NEI, skrek Anita. -Slipp meg! Monstre. Udyr. Politikere. Svin.
     -Hurpe, snøftet Hagen, idet hun ble ført bort.
     Han snudde seg, og forlot majesteten.
     Nedbrutt og oppgitt satt kongen igjen og trommet løst på skrivebordsplaten. Han hadde ikke klart å tenke ut noen plan. Ikke en som ville la ham beholde familien.

Og mens alt ser ut til å være ved det vante på overflaten, sitter en savnet journalist fra vest-landet i Slottets fangekjeller, Hagens bande har sine ukentlige møter i et rom på det hemmelige planet under stortingsgarasjen, og en nervøs, men overbevisende statsminister styrer landet - inntil videre.
     Så det er opp til oss, folkens, å avsløre sammensvergelsen på Stortinget. Å hindre at Carl I. Hagen kommer til makten ved neste stortingsvalg. Oss velgere. Det er ingen andre som kan. Bruk din stemme neste gang, til å avverge at det vakre landet vårt faller i nådeløse hender.
     Og for å gjøre det hele litt lettere: la oss befri kongen fra hans kvaler. La oss oppheve monarkiet...

PS: Dette er IKKE politisk propaganda. Det er rene og skjære sannheten.