Det er en heller tragisk historie, og den har ingen lykkelig slutt.
Det begynte i fjor, da jeg fikk brev fra min australske onkels advokat. Min stakkars onkel var død. Han hadde sultet i hjel inne på sitt eget kjøkken. Det rare var at det lå massevis av mat på bordet, og kjøleskapet og fryseren var stappfulle. Et legevitenskapelig mysterium, skrev advokaten.
Nå hadde jeg aldri likt onkel Albert noe særlig, for han var en sur og ekkel gammel gubbe, som likte å kjefte og klage på alle andre. Det var nok derfor han hadde ligget i to måneder før noen fant ham.
Jeg hadde bare truffet onkel Albert en gang, i sommerferien for fire år siden. Jeg hadde tilbrakt tre uker av min dyrebare fritid under hans tak, og det var de verste tre ukene i hele mitt liv. Høflig og beskjeden som jeg er av natur, så var jeg alltid snill og hyggelig mot ham. Dette var etter alt hva jeg kan forstå, grunnen til at han hadde testamentert alt sitt jordiske gods til meg. Så fikk jeg altså noe igjen for den forferdelige ferien.
Det var imidlertid en hake ved det hele, og det var at jeg måtte reiste til Australia for å hente arven. Men som den gnieren han var, tenkte jeg at han kanskje hadde mer enn lus under hodeputen. Eller kanskje det var i madrassen...?
I Australia troppet jeg opp på kontoret til min avdøde onkels advokat. Han presenterte meg for sin far, som hadde kjent onkel meget godt. Jeg tror at det var derfor han avskydde ham så voldsomt.
Nå var ikke advokaten særlig interessert i å snakke om min onkel - han var ikke særlig interessert i å snakke om noen ting. Han var svært tynn, og så heller dårlig ut. Hans gamle far var adskillig sprekere.
Advokaten sa at det var ingen vits i å dra ut til onkels gods, for det var brent til grunnen under "mystiske" omstendigheter, dagen før. Tomten var dermed verdiløs, og onkel hadde aldri ordnet med noen forsikring. Landet onkel eide var blitt konfiskert av myndighetene, og skulle fordeles mellom de "mystiske" naboene, som skadeserstatning. Advokaten sa ikke hva erstatningen skulle være for.
Det som var igjen av arven hadde han imidlertid personlig fraktet ut til flyplassen, så jeg kunne bare dra igjen med det samme. Han nektet å fortelle hva arven bestod i, men han var meget hjelpsom med å vise meg veien ut. Det var nå at jeg begynte å få bange anelser.
Senere fikk jeg høre at advokaten døde bare et par dager etter at jeg var dratt.
På flyet hjem igjen begynte jeg å gruble over hva arven kunne være. For alt jeg visste, kunne det være 200 kilo jord fra onkels hage. På den andre siden kunne det jo være en formue av noe slag.
Vel nede på landjorden igjen, skulle jeg endelig få svar på mysteriet. En stor container ble trillet fram til meg, men fyren i kjeledress nektet å hjelpe meg med å åpne. Han hadde en sykelig farge i ansiktet, og så heller kvalm ut. Han rakte meg et brev, og sa det fulgte med containeren.
Brevet var signert av min onkel Albert. Han skrev at han hadde gjennomskuet min overdrevne vennlighet mot ham, da jeg var på ferie hos ham, men at han allikevel ville gjøre meg til enearving.
Videre skrev han at arven bestod i 1 stk. snill katt - og 10 års forråd av kattemat. Jeg ble forskrekket. Var hele containeren full av kattemat?
Da jeg omsider var trygt hjemme i mitt eget hjem - eller rettere sagt i hagen, utenfor mitt eget hjem - åpnet jeg containeren. Der fant jeg først buret med katten i. Den lukte ille, og var svært død. På en liten lapp hadde min onkels advokat skrevet at katten hadde krepert like etter onkel. Den hadde ligget avmagret med hodet begravet i en skål full av kattemat.
Jeg kikket på kattematen. 130 uåpnede esker, utgått på datoen for sytten år siden. Gad vite hvor mye han hadde hatt for sytten år siden...
Der stod jeg altså, i min egen hage, med 1 stk. død katt, og ti års forråd av utgått kattemat. Selv gjennom de nesten hermetisk lukkede eskene kunne jeg kjenne at de "nærende fiskebrikkene" ville virke mer utryddende i en krigssituasjon enn blåsyre.
En mørk og stormfull natt kvittet jeg meg med katten på en øde landevei. For å bli av med kattematen, satte jeg alle de 130 eskene ut sammen med den vanlige søpla, så søppelkjørerne kunne ta dem med på dynga.
Da søppelbilen endelig kom, utpå torsdags ettermiddag, sukket jeg lettet ut. Til min forskrekkelse kom imidlertid en av søppelkjørerne til å åpne en eske. Det var siste gang søppelbilen stoppet foran min hageport, og begge søppelkjørerne døde senere av utmagring.
Jeg måtte dermed plassere hele forrådet nede i kjelleren min.
Bare en uke etter fikk jeg besøk av min lille nevø. Det var en livlig krabat på 7 år. Jeg var svært begeistret for ham, for han minnet meg svært mye om meg selv, på den alderen.
Derfor burde jeg nok ha vært mer forsiktig, og boltet igjen døren ned til kjelleren. Jeg fant ham der nede sent på kvelden, liggende halvkvalt over en bulket eske. Det var ikke engang hull i den.
Selv intravenøst nektet gutten å ta til seg næring, og til min brors store sorg, døde han tre dager senere.
Jeg ønsket å kvitte meg med den helsefarlige kattematen, så jeg ringte derfor til et transportfirma. Jeg ba dem ta med seg verneutstyr, men jeg burde nok ha vært mer spesifikk. De troppet nemlig opp med vernesko og hjelmer. De ble litt overrasket da jeg fortalte hva det egentlig dreide seg om.
De gikk ned i kjelleren, og skulle til å bære ut den første pallen, da en eske ramlet av, og stupte i gulvet. Det siste jeg så til dem, var tre dødsannonser i lokalavisen.
Jeg satt ennå med ti års forråd av råtten kattemat i kjelleren, og det begynte så smått å plage meg. Da var det at jeg fikk en genial ide. Jeg tilkalte brannvesenet, og ba dem fylle kjelleren min med vann. "Helt opp til luka," sa jeg til dem. Jeg tenkte at på den måte kunne jeg kanskje uskadeliggjøre de dødelige eskene.
Motvillig gikk brannmannskapene med på det, og koblet en slange til brannhydranten. Da vannet nærmet seg tredje trappetrinn, kom tilfeldigvis esken som flyttefolkene hadde mistet, flytende borttil. Panikken spredte seg blant brannmannskapene, og de to mennene tok beina på nakken. Alle som en døde de av alvorlige spiseforstyrrelser.
Noen dager senere, etter at vannet var forsvunnet ned igjennom sprekkene i kjellergulvet, tok jeg en rask titt. Jeg så 2 døde rotter og fjorten døde mus. Det tynne livmålet fikk meg til å tro at de heller var døde av sult enn drukning.
Som sikkert noen og enhver forstår, så begynte denne kattematen virkelig å ergre meg. Jeg ba politiet om å komme med spesialfolk, utstyrt med gassmasker, for å hjelpe meg. Politiets spesialfolk døde av spisevegring noen uker senere, til stor forundrelse for politiets psykologer.
Det var etter hvert gått et helt år siden jeg hadde fått arven fra onkel Albert. Ti års forråd av råtten kattemat, utgått på datoen for nå 18 år siden.
Jeg hadde en teori. Kanskje det ikke var lukta, men synet, som fikk folk til å avsky alle former for mat. Jeg ville gjøre et eksperiment.
Da det ble mørkt, gikk jeg ut i hagen med en nystekt sild i den ene hånden, og et sommerfuglnett i den andre. Jeg la silden i den lille åpningen i hekken som jeg visste at naboens katt ofte gikk igjennom.
Jeg fikk den.
Vel inne igjen, fant jeg fram et gammelt men lite brukt silkebånd, og knyttet om kattens øyne. Deretter viste jeg den veien ned til kjelleren. Den var litt motvillig, men et velmenende spark i baken fikk den på andre tanker.
Den kom opp igjen etter omtrent ti minutter. Den så ikke ut til å være påvirket av noe, så jeg slapp den ut i hagen igjen.
Bare en uke senere fortalte naboen at katten hans var død. Han hadde tatt den med til veterinæren, fordi den var blitt så tynn, og der inne døde den. Nå hadde veterinæren anmeldt ham for dyremishandling - for ikke å ha gitt det arme kreket mat. Min nabo var nokså irritert på veterinæren, for han hadde faktisk kjøpt inn mengder av kattemat, i håp om at katten ville spise noe.
Nå ble jeg sint. Jeg måtte finne ut hva det var som var så spesielt - for ikke å si avskyelig - med denne kattematen. Hva var det som fikk folk som kom i nærkontakt med den til å dø som fluer?
Jeg kontakten en gammel studiekamerat ved teknologisk institutt. Han og tre kolleger kom med avanserte måleinstrumenter og robotteknologi. De satte opp et utall skjermer og instrumenter i stua, og fjernstyrte roboten ned i kjelleren. På skjermene kunne vi se hva som ble tatt opp på kameraene som var festet på roboten.
Tilfeldigvis ble jeg akkurat da tilkalt til kontoret hvor jeg arbeidet, for å ordne opp i sjefens personlige konkurs. Da jeg kom hjem igjen utpå kvelden, var de alt dratt.
De to kollegene til min venn døde senere i ensomhet, og i en fortrolig samtale med kona til rettsmedisineren, som jeg var blitt kjent med igjennom jobben, fikk jeg vite at min gamle studiekamerat hadde skutt seg.
En kald novemberdag holdt jeg det ikke ut lenger. Jeg måtte finne ut hva som skjulte seg i eskene med kattemat. Hvordan de "nærende fiskebrikkene" kunne framtvinge slike fatale følger for alle levende vesener som kom nær dem. Det var et mysterium jeg etter 13 måneder ikke lenger kunne motstå.
Langsomt, og vel overveid, gikk jeg mot kjellerluka. Jeg var ikke spesielt redd - det var varmen som fikk svetten til å renne, og jeg ble noe uklar i synet. Med skjelvende armer dro jeg sakte luka til side.
Det var stummende mørkt der nede, men da den tunge kjellerluka falt på tærne mine, så jeg rødt av smerte.
Jeg kjente den gjennomtrengende, vemmelige lukta fra kattematen strømme over ansiktet mitt, idet jeg gikk ned trappen. Det var fryktelig, men ikke så ille at jeg ikke kunne klare det. Jeg gled på en død rotte.
Jeg åpnet øynene igjen. Jeg lå på det harde kjellergulvet. Den ellers så lystige pipingen fra travle mus på matauk var for lengst borte. Borte var også sykkelen min, men det er en annen historie...
Her nede var det absolutt og fullkommen stillhet - i tillegg til kattematen, så klart. Jeg skottet bort på det stinkende berget i enden av kjelleren. Vannet hadde gjort stor skade på tapeten på veggene, men eskene så ut til å være mer eller mindre hele.
I et kort øyeblikk vurderte jeg å avbryte dette galmannsprosjektet, men så tok jeg til vettet, og fortsatte.
Nokså skjelven kom jeg meg på beina. Jeg bestemte meg for ikke å se på de eskene som vannet hadde fraktet bort fra de andre, i tilfelle det var hull på dem. Jeg ville heller ta en av de eskene som ikke hadde vært i kontakt med vannet, øverst på en av pallene. Den skulle jeg så ta med meg ut i dagslyset. Det virket liksom litt mindre skummelt.
Jeg nærmet meg den ruvende stabelen med sakte skritt. Bare et par meter igjen. Lyspæren ved trappen ga ikke mye lys her inne, så det var vanskelig å se. Det var ikke en lyd å høre. Jo, forresten. Hjertet mitt banket høyt. Jeg beordret det til å holde opp. Det var en handling jeg øyeblikkelig angret på. Jeg klarte heldigvis å få det i gang igjen.
Nå gjaldt det kattematen. Det var like før. Bare et skritt igjen. Ett skritt igjen til jeg var borte ved den første pallen. Det var nå eller aldri. "Leve eller dø," tenkte jeg, og satte i det samme foten ned på noe glatt.
Om livet passerte for meg i revy, vet jeg ikke. Jeg tror ikke det gikk en eneste tanke igjennom hodet mitt, fra det øyeblikket jeg merket at foten gled, og til jeg lå langflat på gulvet. Det første jeg husker er at den ene foten min lå nesten til kneet inn i haugen med kattemat.
Jeg hadde åpenbart slått meg kraftig, idet jeg traff det harde kjellergulvet, men smertene nådde aldri fram til hjernen min. De ble blokkert av signaler fra synsorganene mine. For mine øyne skuet det mest grufulle man kan tenke seg - ja endatil verre. Framfor meg så jeg hvordan eskene var kommet i ubalanse, og nå så ut til å nærme seg. Hele berget tippet, og falt over meg. Alt sammen, nesten 130 esker.
Nå ligger jeg avmagret og omtåket i en sykehusseng og forsøker å skrible ned mine forferdelige opplevelser. Legen har sagt at dersom jeg ikke får i meg noe næring innen 24 timer, så er alt håp ute.
Du vil aldri få vite den skrekkelige hemmeligheten som skjulte seg inni eskene med kattemat, og det skal du prise deg lykkelig over. Jeg grøsser ved tanken på min bror, og hans søte lille kone, og deres to små barn, som arver det hele...