-Du Kalle.
-Ja.
-Jeg synes at du og jeg burde gjøre noe med verden nå.
-Hva da, mener du?
-Du vet jo hvor råtten den er. Sult, krig, forurensning, rasediskriminering, vold, og alt det der.
-Kanskje du har rett.
-Så klart jeg har rett. Hva sier du?
-Om hva da?
-Om verden, din tulling.
-At den er råtten? Jo, jeg er enig i det. Men hva kan vi gjøre?
-Aner ikke. Hva med å skrive et brev til presidenten?
-Hvilken president?
-Statsministeren, da?
-Ok.
Så skrev Jens og Kalle et brev til statsministeren:
"Kjære statsminister. Vi er to bekymrede gutter som skriver til deg i håp om at du kan gjøre noe som gir oss en bedre verden. Vi er så luta lei av å høre om folk som sulter i hjel, om kriger og tortur, og om forurensning. Hvorfor kan man ikke holde opp med å drepe og ødelegge, og med å forurense, og heller begynne å tenke på å hjelpe dem som sulter og lider?
Kunne ikke du for eksempel snakke med de andre statsministrene og presidentene, og avtalt at alle landene skulle ordne dette?"
Brevet inneholdt mer, men det er ikke av betydning for denne historien.
Det var fredags morgen og to uker siden Jens og Kalle sendte brevet til statsministeren. Jens hadde akkurat våknet inne på gutterommet sitt, og satt nå og så ut mot hagen og gaten. Som hver morgen siden den dagen de hadde postet brevet, håpet han inderlig at postmannen skulle legge igjen et brev fra statsministeren i postkassa.
For søren. Det gjorde han.
Jens hoppet ut av senga, hev på seg fillene, og løp ut. Han traff Kalle nede ved porten.
-Kalle! Postmannen leverte et brev.
-Du har ikke klær på deg.
-Tror du det er fra statsministeren?
-Vet ikke. Hvorfor går du i filler?
-Jeg er grusomt spent på hva han skriver.
-Jeg også. Godt at du har unniken på deg.
Jens plukket ut brevet fra postkassa, og rev opp konvolutten.
-Skal jeg lese det med en gang? spurte han, og begynte å lese:
"Kjære Jens og Kalle. Jeg synes det er svært prisverdig at to unge gutter som dere bryr dere om hvordan det står til med verden, med kriger, sult og forurensning. Det er vanskelig for meg å forklare dette, men tro meg når jeg sier at det går ikke en eneste dag uten at både jeg og alle de andre i regjeringen tenker på det. Hadde det være mulig, det som dere forslo, skulle jeg sammenkalt alle statslederne i verden, slik at vi fikk gjort noe med det.
Slik er dessverre ikke realitetene. Mange statsledere bryr seg slett ikke om slikt. De tenker mer på hvor mye makt de har, hvor rike de er, og på hvordan de kan skaffe seg mer makt og rikdom. De bryr seg ikke om alle dem som må lide for at de selv skal ha det godt.
Andre ledere må tenke på velgerne sine. Det er svært mange mennesker som heller vil ha et arbeid å gå til, enn en ren natur. Mange vil heller bruke pengene sine til å kjøpe nye, flotte ting til seg selv, enn å gi mat til dem som sulter.
Nå er det ikke slik at ingenting blir gjort. Det er fremdeles mange organisasjoner og statsledere som bryr seg, og som forsøker å gjøre noe med det. Men det er vanskelig, for det er så mange som arbeider imot oss."
Brevet fortsatte med det samme, håpløse tomsnakket, og noen kommentarer om hvor fint det var at de to brydde seg.
-Hørt på maken til vrøvl?
-Nei, Kalle. Dette er åpenbart ikke veien å gå.
-Men hva annet kan vi gjøre?
-Det tror jeg vi må tenke litt over, og dessuten fryser jeg litt.
-Så få av deg fillene, og finn noen skikkelige klær!
Etter at Jens hadde fått av seg fillene, og fått på seg noen skikkelige klær, satte de seg i stua og begynte å gruble. Hele resten av dagen brukte de til å tenke over problemet.
Mens de to tenker, kan vi andre benytte tiden til å se litt i Jens' og Kalles fotoalbum.
På de første sidene er det bare bilder av voksne mennesker. Det er Jens' og Kalles foreldre, besteforeldre, og mange andre vi ikke vet hvem er - eller bryr oss om å vite hvem er, for den saks skyld. På fjerde side kom Jens og Kalle hjem fra sykehuset. De var nettopp blitt født.
"Det ble tvillinger," sto det under et bilde av de to nyfødte, som balanserte i mammas fang. Jens var den lyse, Kalle den mørke.
Noen sider etter ble Jens og Kalle døpt. Nå kunne man tydelig se forskjellen på de to. Det er i grunnen litt rart at tvillinger kan være så forskjellige. Det sies jo at toeggede tvillinger kan være like forskjellige som søsken født med flere års mellomrom. Men at to hvite foreldre, i ørten generasjoner, skal få en hvit og en svart tvilling, er nå litt merkelig.
På trettende side kan vi se at Jens' og Kalles mor lurer på det samme. Hun har sølt kaffe over Jens, og er åpenbart i tvil om hvem som er hvem...
Siden dette er en fortelling om noe som alt har hendt, kan vi liksågodt hoppe litt framover i handlingen. Vi trenger ikke glo i fotoalbum hele dagen, bare fordi Jens og Kalle sitter i stua og grubler. La oss derfor dra fram til like før dagsrevyen, og bla fram til de siste sidene i fotoalbumet.
Jens og Kalle er nettopp blitt konfirmert, og står foran hver sin digre kransekake.
"Den ene ble litt brent," sto det under, og vi lurer på om det er den ene kaken eller den ene gutten det siktes til. På neste bilde får vi svaret. Jens' og Kalles mor har sølt kaffe på Jens igjen...
-Du Jens.
-Ja.
-Hva skal vi gjøre med verden?
-Hva? Å, jeg satt i andre tanker.
-Andre tanker? Skulle ikke vi tenke på verden, da?
-Jo, men så kom jeg til å tenke på en vits jeg hørte for et par dager siden, og så skled det hele liksom litt ut.
-Skled ut? Og hvor lenge siden er det du tenkte på den vitsen?
-Æh, like før vi satte oss, tror jeg?
-Har du ikke tenkt på problemet i det hele tatt?
-Så, så. La oss ikke kaste bort tiden på det som alt er gjort. La oss heller se på hvilke muligheter vi har.
-Ok.
-Å skrive brev hjalp ikke.
-Nei. Vi sløste bort tid på å vente på det dumme svaret, statsministeren sløste bort tid med å lage det dumme svaret, og posten sløste bort tid på å levere det dumme svaret.
-Og nå ligger alt sammen ute på plenen og forsøpler...
-Nettopp. Brevskrivingen tjente altså det motsatte av hensikten.
-Åpenbart. Altså: man redder ikke verden med å skrive brev. La oss se på noen andre alternativer.
-Hva med å pøble? spurte Kalle.
-Hva mener du?
-Si at vi ser noen forurense eller banker opp noen. Da kunne vi ta sprayboksene og skrive: "Jeg er en idiot som forurenser," på bilen hans.
-Tulling. Da ville jo vi forurense og gjøre hærverk.
-Å... Da måtte vi spraye på vår egen bil også.
-Vi har ingen bil, og dessuten ville vi har forurenset enda mer.
-Så si noe du, da.
-Jeg tror vi må vente til vi blir litt større og smartere. Det er ikke så mye to femtenåringer kan gjøre. La oss ta utdannelse i fysikk og data og slikt, så vi lærer hvordan vi skal gjøre det.
-Ok.
Så tok Jens og Kalle utdannelse i fysikk og data og slikt. I sju år studerte de, og fikk begge doktorgrad i avansert teknologi, elektronikk, fysikk, biologi, kjemi, mekanikk, og enda noe til.
Da de var 23 år gamle bestemte de seg for at nå var de klare til å fortsette med oppgaven sin.
-Du Kalle.
-Ja.
-Jeg synes at du og jeg burde gjøre noe med verden nå.
-Ja, jeg skulle mene det var på tide.
-Har du noen ideer?
-Om jeg har? Det skal være visst.
-Ikke noe med spraybokser, vel?
-Langt ifra. Jeg synes at vi skal bygge en svær laserkanon, skyte den opp i bane rundt jorden, og siden true med å zappe alle som kriger, forurenser eller nekter å hjelpe de som sulter.
-Er ikke det terrorisme?
-Hva med krig, sult og forurensning? Er ikke det tusen ganger verre? Det ødelegger jo ikke bare for noe få, men til syvende og sist for oss alle. Hensikten helliger middelet, og dessuten trenger vi jo ikke å drepe dem. Bare svi av husene deres, eller smelte bilene.
-Du har rett, Kalle. Vi gjør det.
Så bygde Jens og Kalle en laserkanon, skjøt den opp i bane rundt jorden, og terroriserte alle som kriget, forurenset eller nektet å hjelpe de som sultet. Det var det mange som likte. Røde Kors, Greenpeace og Kirkens nødhjelp var ikke blant dem. Jens og Kalle hadde nemlig ved en feiltakelse zappet et sykehus i Kosovo, kokt en flokk grønlandshvaler, og svidd av en matstasjon i Afrika. Dette var naturligvis ubetydelige hendelser i den store sammenhengen, men noen personer har lettere enn andre for å fare opp ved bagatellmessige tilbakeslag.
Andre var av mer forståelige grunner irritert. Den norske statsministeren likte ikke at Jens og Kalle skrev et nytt brev, denne gangen i brennende bokstaver ute på plenen hans, eller at oljeplattformene i Nordsjøen ble zappet. Fra Amerika kom det en del protester da Pentagon forsvant, og da en atomrakett eksploderte i siloen sin. Slik var det i andre land også.
-Du Jens.
-Ja.
-Jeg er ikke så sikker på at dette var så god ide.
-Hvordan det?
-Det der med sykehuset, hvalene og matstasjonen var jo ikke annet enn ventet, men det der med oljeplattformene, og all oljen som rant ut i havet, og all den radioaktiviteten i Amerika, og det der.
-Kanskje du har rett.
-Ja.
-For søren. Det var jo en enda verre ide enn den med spraymalinga.
-Var det?
-Fillern også, mann. Vi har jo forurenset og ødelagt noe vanvittig.
-Skal vi svi av våre egne hus da?
-Hva godt skulle det gjøre?
-Vi har jo forurenset, kriget og skapt sult.
-Så nå vil du forurense enda mer?
-Æh, nei...
-Da får vi finne på noe annet.
Så fant de på noe annet.
-Jeg har en ide, Jens.
-Ikke noe med spraybokser eller laser, vel?
-Neida, langt ifra. Vi mikser til en gass som smelter våpen.
-Smelter våpen? Hvordan skal vi klare det?
-Jeg leste i et fagtidsskrift om en fransk fyr som laget noe med noen soppslag.
-Du mener vel tegneserie?
-Samme det, vel.
-Men denne gassen smeltet jo alt av metall. Det er jo ikke det vi vil.
-Men hvis vi lager den slik at den bare virker på metall og krutt sammen?
-Jeg vet ikke...
-Å, kom igjen. Det kan da ikke være så vanskelig?
-Ok, da.
Så mikset og trikset de med sopp, gass og væsker, og laget til slutt en gass som smeltet metall med krutt - eller noe i den duren. De slapp ut gassen i flere krigsområder, over Tyrkia og Irak, for å hjelpe Kurderne, over sentralafrika, for å få slutt på krigene, og over California.
Og alle geværene, pistolene og kanonene smeltet. Krigene i sentralafrika sluttet. Kurderne ble våpenløse, så Tyrkerne og Irakerne kunne nedkjempe dem. Og gatevolden i Los Angeles blusset opp, etter at politiet mistet alle sine våpen.
-Du Kalle.
-Ja.
-Tror du dette var så lurt?
-Hva mener du?
-Dette med sentralafrika var jo flott, men Kurderne og Californierne?
-Jo, kanskje...
-Kanskje? De har det jo mye verre nå enn noen gang. Dette var verre enn både spraymalinga og laserkanonen.
-Når du sier det, så... Hva gjør vi nå?
-Ja, nå er det jammen på tide at jeg får komme med noen ideer.
-Så?
-Jeg må tenke litt.
-Hva med noen småting, mens vi venter?
-Som hva da?
-Vi kunne jo bruke vannmaling på bilene til forurenserne...
-Idiot.
Jens og Kalle tenkte igjennom problemene en lang stund, og ikke før utpå ettermiddagen utbrøt Jens: -Jeg har det.
-Hva da?
-Det...
-Å.
Litt senere på kvelden forklarte Jens hva han mente med "det".
...
...
-Det står at du forklarte hva du mente med det, Jens.
-Jasså? Hvor står det hen?
-Her, i manuskriptet.
Kalle rakte Jens manuskriptet til handlingen.
-Visst søren, utbrøt Jens. -Da er det best at jeg forklarer.
Så forklarte Jens.
-Har du forstått? spurte han etterpå.
Kalle nikket. -Men det blir grusomt vanskelig.
-Det er vel ikke noe for to genier som oss?
-Selvsagt ikke - tror jeg.
Nå er det jo litt dumt for oss at ikke planen til Jens står i manuskriptet, men Jens mente at det var best å holde det hemmelig. Det er jo ikke godt å vite hvem som leser dette, og i de gale hendene kunne det gå virkelig galt. Jens var nokså smart, sånt sett.
-Dette må være tidenes beste antikrigs-antisult-antiforurensning-anti-alt-som-er-galt-med-verden-oppfinnelse, sa Kalle.
-Og denne gangen er det jeg som har kommet på det.
-Ja, og du er ikke så dum som jeg, selv om jeg er et geni.
-Det kan diskuteres, men la oss heller komme i gang.
Hva som kunne diskuteres, lar vi heller passere.
Jens og Kalle arbeidet med Jens' oppfinnelse i hele 3 år. Det var grusomt vanskelig, og veldig anti.
-Du Jens.
-Ja.
-Jeg tror ikke noen har sett maken til dette her før.
-Det tror ikke jeg heller.
Det tror ikke vi heller, tror jeg...
-Så er det bare å slippe den ut i kloakken?
-Jepp.
Jens og Kalle gikk inn på do, sprøytet Jens' oppfinnelse i skåla, og trakk ned.
-Dett var dett, utbrøt Jens.
-Sannelig. Hvor lang tid tror du det vil ta?
-Et par-tre uker, tenker jeg.
Tre uker senere, i nyhetene:
"Enda en oljetanker har på mystisk vis mistet hele lasen. Oljen forsvant fra lukkede og låste tanker."
"Kriger avlyst på grunn av våpenmangel."
"Stormaktenes atomvåpen redusert til hauger med ufarlig støv."
"Naturstridig elv renner fra havet og ut i Sahara. Vannet avsaltes på veien."
"Økologisk katastrofe avverget. Storbrann døde ut i varmen."
"Tre menn funnet uforklarlig døde i Paris."
"Kjemperobot reiste seg fra fyllinga, og kastet den ut i verdensrommet."
"Mus plages av synsforstyrrelser."
"Korallrev gror som ugress."
"Fabrikkrøyken i mellomeruropa oppløses til harmløse stoffer."
"Kumøkk lukter ikke lenger ille, men som den deiligste parfyme."
"Voldelig husfar slått i hjel av to-etasjers hund."
"Mørke skyer samles over horisonten."
"Alkohol lar seg ikke lenger framstille."
Og mange, mange andre.
-Det var da voldsomt, utbrøt Kalle.
-Ja, ikke sant.
-Jeg er ikke sikker på at alt sammen er helt bra.
-Hva mener du?
-Dette med skogbrannen og fyllinga plager meg ikke så mye, men tenk på de stakkars musene.
-Hva med dem?
-De ser ikke skikkelig, stakkar.
-Kanskje du har rett...
-Selvfølgelig har jeg rett, utbrøt Kalle. -Dette var millioner ganger verre enn spraymalinga, laserkanonen, og gassen.
-Du overdriver, sa Jens. -Vi fikk da stoppet alkoholen.
-Jeg liker alkohol.
-Hva?
-Jeg drikker meg full hver helg.
-Når da? Vi er jo sammen hver bidige dag i uka.
-Når du har sovnet. Da drar jeg ut på byen og lever livet.
-Men jeg legger meg ikke før midnatt... Er du sikker på at du er broren min?
-Jeg har lurt litt på dette med hudfargen, men ellers finnes det ikke tvil i min sjel.
-Godt.
"Ozonlaget blir tykkere."
"Tobakksplantasjer forsvunnet på mystisk vis."
"Helere truer med streik, om ikke tyvene snart dukker opp igjen."
"Kaffen blir dyrere."
"Vulkanutbrudd stanset av milliarder av insektliknende vesener på Hawaii."
"Den unike ørken-faunaen i Sahara utryddet."
"Det britiske monarkiet styrtes."
"Atomkraftverk i Russland er oppgradert til toppmoderne og forurensningsfrie fusjonskraftverk. Presidenten beskylder USA for anti-spionasje."
"Gigantåkre i Sahara gjør de fjorten landeierne vanvittig styrtrike."
"Sverige sparkes ut av EU."
"Noen har spist matpakken min."
-Det var jeg, Jens, sa Kalle.
De to brødrene som trodde at de var brødre, kunne med blandede følelser konstatere at oppfinnelsen til Jens hadde virket både positivt og negativt. De hadde avverget økologiske katastrofer, fjernet atomtrusselen, og fått Sverige ut av EU. Men så hadde de også forårsaket synsforstyrrelser hos mus, fått økt kaffeprisene, og styrtet det britiske kongehuset.
Det verste var at de ikke kunne stoppe det. I det øyeblikket de hadde spylt oppfinnelsen ned i do, hadde de liksom mistet kontrollen med hele greia.
Oppfinnelsen til Jens var egentlig en nanoteknologisk bakterie - en maskin på størrelse med virus, som kunne kopiere seg selv, og endre materie på atom-nivå. Med mange nok maskiner var det ingenting som ikke kunne bygges, ødelegges, rekonstrueres eller manipuleres. All verdens sykdommer kunne utryddes like lett som maskinene kunne bygge et nytt Himalaya, eller oppløse farlige atomvåpen til harmløst støv.
Men da de nanoteknologiske bakteriene muterte til rovgriske monstre, som til slutt ødela alt liv på jorden, måtte Jens si seg enig i at hans ide var verre enn spraymalinga, laserkanonen og gassen.
Da det endelig landet romvesener på planeten vår, ble de møtt av milliarder av mikroskopiske mordere, som fulgte med dem tilbake til moderplaneten, og ødela også alt liv der. Og til slutt tok de knekken på alt liv i hele universet.
Slik slutter den fortellingen, og moralen er: Ikke la deg stoppe av teite statsministre. Miljøvern og omsorg for våre medmennesker - pr. brev - kan lønne seg i lengden. Spesielt når vi kjenner konsekvensene av alternativet.
PS: Om Jens og Kalle virkelig var brødre betyr ikke så mye lenger. Da oppfinnelsen til Jens tok over verden, ødela miljøet og drepte alt liv, løste jo hele problemstillingen seg selv.