Hei. Mitt navn er Alf Hermansen. Jeg vil nå fortelle deg om det fantastiske og dramatiske livet jeg har hatt, og det hele begynte den dagen jeg tilfeldigvis gikk inn på Rema 1000. Jeg hadde plutselig husket at jeg hadde glemt å kjøpe Zalo. Det var helg, og oppvasken ville stable seg opp.
Siden det var Rema 1000, var det ikke vanskelig å finne fram, og snart sto jeg i kassen, klar til å betale. Det var da jeg så henne. Den blå uniformen. De lettinnfattede brillene, og de blå øyene bak. Det blonde, bølgete håret. Hun smilte til kunden som var foran meg, og ga ham tilbake vekslepenger. Så var det min tur.
Hun møtte meg med en skinnende hvit perlerad inni smilet, og blikket hennes låste seg i mitt. Det var et intenst øyeblikk, og ingen av oss klarte å bryte løs. Ikke før kunden bak meg, en stor og råbarket kar - helt sikkert en stillasarbeider fra fasaden utenfor, dyttet borti meg, og ba meg på en særdeles bestemt måte om å få farten opp.
Men jeg hadde glemt Zalo-flasken, og kassadamen hadde glemt jobben. Til mange skrik og sinte rop, forlot vi Rema 1000. Jeg eskorterte henne til bilen min, nærmest inngangen. Vi dro over grensen til Sverige, hvor vi kunne gifte oss på timen, og på stedet. Deretter satte vi kursen for Syden.
Det var de mest fantastiske 8 månedene av mitt liv. Vi begynte i Spania, hvor vi tilbrakte en måned på stranden. Deretter dro vi på cruise i Middelhavet. Først til Ibiza, og så til Mallorca. Etter det bar det til Corsica og Sardinia og Sicilia, hvor vi opplevde ekte Italiensk atmosfære - og romantikk.
På Kreta vandret vi i Tesevs fotspor. Vi seilte over Egeerhavet, og ferden endte til slutt i Istanbul. Det var da at Signe, som var kassadamens navn, fant ut at hun ville dra hjem til Norge igjen, for å føde.
Vi kjøpte en villa på Sørlandet, like ved vannkanten, og vi skaffet oss en seilbåt. Bak huset lå en bjørkeskog, og bakenfor den en liten myr. Vi anla en tursti tvers igjennom det hele, og så fikk vi bygget en stor terasse på framsiden, så stor at den gikk i ett med bryggen, hvor seilbåten lå.
Det var omtrent på denne tiden at den fantastiske perioden i mitt liv måtte vike plass for den dramatiske. Omtrent på den tiden da vi raste mot Kristiansand i en pirattaxi, Signe var i grusomme veer, og jeg måtte piske på sjåføren, som på sin side kjeftet og skrek om at han ikke ville ha noe søl på setetrekkene.
På vei over broa ble det klart at det bar galt ad, så jeg dro av trekkene. Av en eller annen grunn lot det ikke til at sjåføren ble noe roligere. Vannet gikk, men nå var vi omsider framme.
I hui og hast ble Signe trillet til fødeavdelingen, mens jeg gjorde opp med drosjesjåføren. En femhundrelapp, og en rett høyre fikk ham endelig fornøyd. Iallfall såpass at han kjørte av sted i sinne.
Da jeg kom inn på fødeavdelingen var det hele over. Vårt barn, som hadde lidd noe under ankomsten til vår verden, var tatt hånd om av dyktige sykepleiere, og plassert i kuvøse i rommet ved siden av. Men legen fortalte at det var ikke noe alvorlig i veien med henne, så etter noen timers observasjon, kunne hun tas ut igjen.
Nå var det tilfeldigvis to barn som hadde vært i samme rommet, og det ene skulle sendes til Tyskland for adopsjon. Jeg så at de hadde tatt feil, for Signes navn var skrevet på kuvøsen som var tom.
Rasende fløy jeg på den nærmeste sykepleieren, men hun viste seg å akkurat ha gått på skift. Hun var, etter mine dypeste beklagelser, villig til å vise meg til den ansvarlige. Det viste seg å være en sleip forretningsmann, som opererte ut fra sykehuset.
Selvsagt beklaget han seg så mye. Det var et grusomt uhell, og det var den enslige narkomane kvinnens barn som skulle vært sendt til Tyskland. Men det var ikke noe å gjøre med det nå. Hva om jeg tok det andre barnet i stedet for? De var jo svært like av utseende, og min kone ville sikkert ikke merke noe.
Jeg var altfor rasende til å tenke klart. Jeg visste bare så altfor godt at om jeg fortalte Signe sannheten, ville hun bli helt fra seg. Da forretningsmannen tilbød ti tusen kroner i tillegg, fant jeg ut at det var ikke noe annet å gjøre enn å godta tilbudet. Et barn var nå tross alt et barn, og ti tusen kroner kunne komme godt med, i tillegg til kontantstøtten.
Signe hadde ikke mer enn så vidt sett vår nyfødte lille jente, så hun reagerte ikke da jeg kom inn med den andre ungen. Ikke annet enn å bemerke at "Neimen, det er jo en gutt." Jeg forklarte at det var jordmoren som var så nærsynt, og som hadde sett feil.
Vår datter, som nå var blitt vår sønn, fikk en god oppvekst. Signe og jeg var begynt å skli fra hverandre, men vi lot det aldri synes for Lise. Vi sendte ham alltid inn på rommet hans, før vi begynte å kjefte og skrike til hverandre. Og vi visste alltid at han var opptatt med andre ting, for vi hørte ham holde på med sitt igjennom de løvtynne veggene.
På skolen ble Lise ofte mobbet, av de andre guttene og av de andre jentene. Han pleide å komme gråtende hjem hver dag, men Signe og jeg oppmuntret ham alltid med at i morgen er det en ny dag, med nye opplevelser og nye eventyr. Kanskje i morgen ville bli bedre enn i dag. Det lot til å hjelpe, og han pleide å gå til rommet sitt.
Signe og jeg visste aldri hva han tok seg til på rommet sitt, og vi respekterte privatlivet hans tilstrekkelig til aldri å sette vår fot der inne. Jeg tror det var noe av det beste vi gjorde for ham. Vi var begge individualister, og vi verdsatte vår frihet. Vi ville gi vårt barn den samme frihet, så vi holdt oss unna.
Signe var etter hvert blitt fast bestemt på å forlate meg når Lise ble 16. Det bekymret meg for så vidt ikke, for jeg hadde begynt å mislike trynet på henne noe aldeles forferdelig. Fra den lekre dama i Rema 1000 kassen, var hun nå blitt en rynket og uflidd gås. Hun tilbrakte nesten hele dagen med å beklage seg overfor meg, og når hun ikke klaget, så kjeftet hun så spruten sto. Tennene hennes var i ferd med å råtne ut også, for om natten konsumerte hun store mengder usunn mat, og alkohol. Dermed hadde hun lagt på seg titalls kilo, på de mest avskyelige steder på kroppen.
Lises 16-årsdag satte et punktum for Signes flytteplaner. Da politiet kom, sent på kvelden, og fortalte oss at Lise, beruset av alkohol og diverse narkotiske stoffer, hadde omkommet i en særdeles stygg utforkjøring, forsvant Signe inn på badet. Jeg underholdt politimannen imens, med løst og fast prat om tilværelsen, om været og om dagens sportsbegivenheter.
Da det begynte å dra ut, ba jeg den stakkars politimannen inn, mens jeg ropte infernalsk på Signe. Det var akkurat likt henne å la en lovens håndhever vente, mens hun tok seg tid til surmulingen og hulkingen sin. Da jeg hadde tilbudt politimannen en kopp kaffe, gaulte jeg til henne at hvis hun ikke snart kom inn, så gadd ikke politimannen vente lenger.
Underlig nok insisterte den uniformerte på å bli, ja endatil at jeg skulle gå og se etter min kone. Jeg forklarte at det var ikke noe å bry seg om, hun var jo tross alt voksen, og kunne ta vare på seg selv. Hva kunne nå overhodet gå galt, med en nedbrutt og sørgende husfrue, blant tannbørster, negleklippere og en samling antikke barberkniver?
Det var da han dyttet meg foran seg, og fikk meg til å vise ham vei til badet. Og joda, vi fant henne der inne. Men hun gråt ikke, og beklaget seg ikke. Hun lå urørlig på det dyre gulvteppet, og hadde sølt store mengder blod utover det. Det var typisk. Nå måtte jeg sende det til rens igjen. Som om vi var gjort av penger.
Politimannen tilkalte en ambulanse, og konstaterte siden at Signe var utenfor alt håp. "Det var trist," sa han, men jeg for min del var glad til. Jeg var kvitt en klamp om foten, og med Lise også ute av veien, lå fremtiden på ny åpen for meg. Hadde det nå bare ikke vært for at politimannen var en rømt psykopat, og gikk løs på meg.
Han slo meg i hodet og ansiktet, og brakk den høyre armen min etterpå, da han forsøkte å få den til å nå nakken min, nedenfra ryggen. Det var svært uheldig, og det gjorde ulidelig vondt da han satte på meg håndjernene.
En snill dommer lot meg gå, da det ikke var noe som kunne knytte meg til min kone og mitt barns død. Han var endatil så snill at han ga meg hundre tusen kroner av den brutale politimannens sparepenger. Dermed var jeg klar til å starte et nytt liv.
Men den brutale politimannen mente at min tid var ute. Da han kom over meg, sammen med en av hans kvinnelige bekjente, som etter en voldsom samtale skulle vise seg å være hans kone, og som i ømme øyeblikk, den kvelden, hadde gått med på å forlate sin mann, og gifte seg med meg i stedet, klikket det helt for ham.
Nå har ettertiden vist meg at jeg nok handlet litt galt under den resterende delen av samtalen, selv etter at han hadde tildelt meg et slag i magen. Den før så snille dommeren, mente at å knuse mannens nese, brekke begge armene, og slå hull i skallen hans med en stor stein, var å overreagere. At jeg siden dyttet mannens kone utfor broa, idet hun ikke ville gi seg, men fortsatte å gjøre motstand, var heller ikke til noen hjelp. Dommeren ville simpelthen ikke høre på fornuft. En hvilken som helst annen person ville da ha skjønt at det var naturlig at hun var litt hysterisk, etter nettopp ha sett sin ikke lenger elskede mann falle til jorden. Jeg kunne da ikke bare etterlate henne der, og dessuten var jeg i humør for litt trøst. Trøst det utakknemlige kvinnfolket ikke var spesielt ivrig etter å gi meg. Jeg, som hadde befridd henne fra det monsteret av en mann hun var gift med.
Men om noen tror at jeg har tenkt å sitte her inne særlig mye lenger, får de tro om igjen. 16 år er altfor mye, selv for en som er urettferdig dømt. Det er like før jeg miste besinnelsen, og en ting er sikkert: Når jeg slipper ut, skal jeg hevne meg på alle som tok del i dette. Jeg skal ikke hvile, før den trangsynte dommeren, hans meddommere, aktor, min advokat, rettsbetjentene, jurymedlemmene, og alle vitnene og alle tilskuerne er døde og begravet. Alle sammen.