Øystein i Afrika

Oversett av mennesker, elsket av Gud

10 Mars 2005 | Cotonou, Benin

En mann ligger i skitten, med avføring og urin over hele seg, dekket av fluer. Han har ingen matte å sove på, ingen klær å dekke sin nakenhet med, og ikke noe navn. En dag ble han av fremmede brakt til Benins eneste statlige psykiatriske sykehus. Selv om intelligens og mildhet skinte fra øynene hans, ble han i sin paralyserte tilstand oppfattet som en som var gal. Han hadde ingen penger med seg, og betjeningen på sykehuset hadde ingen anelse om han hadde noen familie de kunne kontakte. De plasserte ham i et enkelt skjul, hvor han ble vasket kun to ganger i uken, selv da han ble syk med diaré.

Mindy Mull arbeider som vertinne på sykehusavdelingen ombord på sykehusskipet Anastatis, drevet av Mercy Ships. I løpet av uken dukker smilet stadig fram, ettersom hun ønsker nye besetningsmedlemmer velkommen, rer opp senger, og baker kaker. Hun har alltid en klem eller et oppmuntrende ord på lager, men Mindys milde hjerte skjuler en tid da hun selv opplevde store fysiske smerter.

For tre år siden ble hun slått av et ukjent virus som nesten krevde livet hennes. Under sykdomsperioden utholdt hun ufattelige smerter som jaget gjennom kroppen, og opplevde at hjertet sviktet. I sitt mørkeste øyeblikk ropte hun på Gud om hjelp. Om hun bare kunne føle hans hånd i sin, visste hun at hun ville klare å holde ut smertene. En sykepleier kom inn på rommet og leste bibelvers for henne, mens hun holdt Mindys hånd og ble hos henne igjennom den mest smertefulle behandlingen. Gud hadde svart Mindys bønn og var hos henne igjennom denne kvinnen.

Senere, med et alvorlig skadet hjerte, økende gjeld, og ingen jobb, kjente Mindy seg sterkt trukket til misjonsmarken i Afrika. Hun kunne ikke begripe hvordan det skulle la seg gjøre, men for hvert spørsmål hun stilte, svarte Gud med: "Mindy, bare si ja." Hun gjorde som Gud sa, og umiddelbart kjente hun en ro og en lettelse. Dagen etter viste et ekkokardiogram at hun hadde et sunt og sterkt hjerte. Et år senere var hun ombord på Anastasis, i Afrika.

Da Mindy så mannen som lå på bare jorden, åpenbart i smerte, smeltet hjertet hennes. Med tårer i øynene ropte hun etter vann og kluter, for å vaske ham, og betjening til å hjelpe seg. Han hadde ikke vært vasket på mange dager. Sykehuset hadde simpelthen ikke ressurser eller folk til å ta seg av alle de 200 pasientene. De eneste som mottok regelmessig omsorg og oppmerksomhet var de som hadde familie med penger nok til å betale for oppholdet. Denne mannen hadde ingen.

"Hjertet mitt var helt knust for ham. For en skjønnhet som åpenbarte seg ved ham, da jeg så ham inn i øynene. De var fulle av omsorg og ydmykhet, og smertene var så intense," husker Mindy. "Det eneste jeg klarte å tenke på hele uken, var denne mannen. Jeg ba for ham uten stans."

Selv om han aldri ble skikkelig diagnostisert, mente doktorene på sykehuset at han hadde vært igjennom et slag. De hadde ikke gjort noe forsøk på å få ham overført til et annet sykehus. Uten penger ville de ikke kunne la ham flytte inn på sine overfylte avdelinger uansett.

Mindy og teamet var på besøk uken etter. "Så snart vi var framme, gikk jeg for å se til ham. Tilstanden hans var blitt forverret. Det så ikke ut som om han var blitt vasket på en uke. Han vred og vendte på seg i voldsom smerte. Jeg ba betjeningen om å få vann og en klut, så jeg kunne vaske ham. Det var svært vanskelig å gjennomføre, så dårlig var han. Men jeg maktet ikke å bare la ham være slik han var, ha det så ubehagelig, så elendig. Det tok meg over en time å vaske ham ren. Jeg hadde også med en matte og et skift med klær til ham."

"Da jeg var ferdig, tok jeg hånden hans og spurte om jeg kunne be med ham. 'Ja, vær så snill,' hvisket han. Midt under bønnen for ham, ble jeg så følelsesmessig overveldet at jeg brøt sammen og gråt for ham. Også han brast ut i gråt, og han sa til meg at det var OK; han ville bli OK. Det lyste en fred fra øynene hans. Han klemte hånden min og takket meg. Da jeg så opp på folkene rundt meg, så jeg at de var alle sterkt beveget. En av dem, en mann, var så beveget av det han så at han senere fortalt meg: 'Mindy, du lærer meg hva det virkelig vil si å tjene'."

Mindys egen erfaring med smerte og sykdom førte henne til medfølelse overfor andre, og hun var i stand til å fritt gi det hun selv hadde mottatt. Da hun kom tilbake til skipet oppsøkte hun en doktor som kunne besøke den syke mannen og lindre hans smerter. Senere samme uken ringte hun sykehuset for å avtale besøket, men da fortalte de henne at mannen var død. Hun ble forskrekket.

"Jeg forventet at han ville bli helbredet slik jeg var blitt - eller iallfall at jeg på en eller annen måte skulle få ham til et sykehus," forklarte hun.
Hun ba om det, og innså at Gud hadde svart hennes bønn.

"Gud hadde nåde for sitt elskede barn, og hentet ham hjem. Han led så forferdelig, denne mannen. Da jeg så ham inn i øynene, skjønte jeg at han kjente Gud, og at Gud ønsket ham velkommen i sine armer. Han svarte mine bønner, og gjennom denne situasjonen beveget han både meg og de som var med meg. Jeg vet at når jeg vasket denne mannen, følte han Guds kjærlighet strømme over seg. Da jeg så inn i øyne hans, kjente han seg elsket. Det er jeg viss på."

Mindy fortsatte å besøke dette sykehuset. Hun møtte mange andre pasienter på dette leir-liknende området. Alle beveget de hennes hjerte, men ingen forandret livet hennes på samme måte som denne navnløse mannen. Hun fikk også sjansen til å oppleve at Guds kjærlighet til sine barn er like individuell som de selv er forskjellige. Mannen virket forlatt av familie, oversett eller sett ned på av verden. Men han var ikke glemt av Gud, og da Gud kalte sitt barn hjem, kalte han ham ved navn.
- Av Erika Davies (Original artikkel) Oversatt av Jan Ove Aase.