Ringenes Herre

På en skala fra 1 til 10, der 1 er den verste filmen jeg noen gang har sett, og 10 er den beste - før jeg så Ringenes Herre, så havner Ringenes Herre på 15.

Hva må til for å gjøre en film ikke bare god, men virkelig god? Så god at du i årevis har problemer med å få den ut av hodet... Så god at den får innvirkning på livet ditt, så fantastisk at du går rundt og lar den svirre i hodet ditt...

Det er mange ting, og ikke bare filmen selv. Kunnskapen om alt det arbeidet som er lagt ned i den, alle de årene med jobbing, fram til filmen er ferdig, også det gjør sitt til å heve filmen.
En virkelig god film er først og fremst karakterisert ved en god historie, gode og troverdige skuespillere, dyktig fortellerteknikk, og sist, men absolutt ikke minst, god musikk.

Historien og fortellerstil

Jeg leste Ringenes Herre for første gang da jeg var student. Jeg satt tilbakelente i stolen på min knøttlille hybel med den store, innbundne utgaven lent mot pulten og magen, og leste og leste. Jeg hadde lest Hobbiten, og var sulten på mer. Men jeg slet virkelig med å komme igjennom de første 100 - 150 sidene. Dette var en helt annen historie enn Hobbiten, og fortalt på en helt annen måte.
Men jeg kom igjennom, og historien utviklet seg. Følget kom til Rivendell (husker ikke hva det heter på norsk), og brorskapet ble dannet. Og derfra og fram til Ringen blir ødelagt, var et sant eventyr.

Jeg er en forfatterspire selv, og har lært litt om fortellerteknikk og historiebygging. Jeg reagerte på slutten på Ringens Herre, da jeg første gangen leste den. Hele fortellingen hadde bygget seg sakte opp mot det punktet hvor Ringen skulle ødelegges (eller overvinne dem alle). Så ble ringen ødelagt - det klimatiske høydepunkt var nådd - og jeg forventet en rimelig kjapp avslutning. Dvs. tilbake til Minas Tirith, og alt som skjedde der, og så hjem med Hobbitene.
Men så begynner en ny fortelling, idet Saruman har inntatt Hobsyssel, og herpet det til. I denne fortellingen får de fire Hobbitene bruk for det de har opplevd tidligere, for å rydde opp, og vise de andre Hobbitene at det er mulig å gjøre noe stort, selv om man bare er en Hobbit.

Hva har egentlig denne historien i Ringenes Herre å gjøre? Da Tolkien skrev Ringens Herre, gjorde han det ikke slik en vanlig forfatter ville gjort, med strukturering, synopsis, og alt det der. Han satte seg mer eller mindre ned og begynte å skrive, og lot historien utvikle seg mens han skrev. Dette, sammen med endringer i fortellerstil og historiebygging, tror jeg er grunnen til mange av innfallene i Ringenes Herre. Ting som tas med, men som ikke er strengt nødvendige for historien. (Og også det at Ringenes Herre bare er en liten del av det universet Tolkien produserte. Han brukte Ringenes Herre også til å fortelle om sitt univers, og ikke bare historien om Ringen.)

I filmen har de anvendt en mer moderne historiebygning, hvor man hele tiden fokusere på det som er viktig, og heller kutter ut de mindre betydningsfulle tingene. (Som Tom Bombadil og herjingen i Hobsyssel.) Selvsagt har de et tidsproblem. Det er begrenset hva man kan få tid til på tre filmer, og selv med de begrensninger som er gjort, er hver film på over 3 timer.
Jeg synes Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens har gjort en framragende jobb med å overføre historien "Ringens Herre" til film. De var nødt til å kutte noe, og jeg synes de har kuttet på akkurat de riktige stedene.
Noen steder har de forandret historien (og ikke bare kuttet). Jeg er ikke alltid enig i det de har gjort, ut fra mitt syn på Tolkiens verk, men jeg synes ikke historien blir noe dårligere på grunn av dette. Det bare stemmer ikke med slik jeg så den før filmen.
Jeg vil bare trekke fram ett element som jeg i ettertid synes har vært en meget god endring, og det er indroduksjonen av Arwen. I Tolkiens fortelling er det alvefyrsten Glorfindel som kommer til hjelp, når Hobbitene og Vidvandre er på flukt fra ringskrømtene. I filmen er det Arwen.

Skuespillerne

Det er alltid slik når en først har lest boken, og så ser filmen, at personene i filmen ikke stemmer helt. Når jeg leste boken, dannet jeg meg et indre bilde av hvordan de forskjellige personene så ut. På film blir de helt annerledes.

Ringens Herre utmerker seg i så måte ved at flere av personene faktisk stemmer uhyggelig godt med det bildet jeg hadde fra boken. Et av de beste eksemplene er Gandalv. Ian McKellen i den rollen var så lik mitt bilde av Gandalv, at han nå har festet seg som den endelige og opprinnelige Gandalv inni hodet mitt. Også Liv Tyler som Arwen, og Cate Blanchett som Galadriel er fantastiske. Og ikke minst John Rhys-Davis som Gimli...
Andre var mindre like mitt bilde, og jeg tror Sean Astin som Sam var den jeg reagerte mest på. Ikke at han ikke passer til rollen, men han var bare så forskjellig fra mitt opprinnelige bilde av Sam.

Etter tre filmer, har vel de fleste skuespillerne overtatt for mine indre bilder av personene i Ringenes Herre. De er dyktige og troverdige. Og det gode samholdet de hadde utenfor filmen, i perioden mens filmingen pågikk, styrket troverdigheten på lerretet. Forholdet mellom Sam og Frodo er et utmerket eksempel. Likeså Viggo Mortensen som Aragorn, leder for gruppen, og en lederfigur i virkeligheten. (Han framstiller etter min mening Aragorns motvilje mot å innta tronen i Gondor til det perfekte.)

Musikk

Svært mange mennesker undervurderer musikken til en film grovt. En ellers topp film, som har middelmådig musikk, blir en middelmådig film som opplevelse. Og en ellers middelmådig film, som har fantastisk musikk, blir en god filmopplevelse. Jeg for min del liker svært godt tematiske innslag, slik som man spesielt finner mye av i de tre første Star Wars-filmene. Disse tre filmene lå lenge på toppen av min liste over gode filmer, og en vesentlig del til det er musikken. Av de filmene jeg liker best, eller har mest i tankene, er det overveldende overvekt av dem som har slik musikk. (F.eks. Jurassic Park, Sea Quest, Wing Commander. Ikke alle disse er like gode historiemessig, men fordi musikken er så fantastisk, blir filmopplevelsen stor.)

Musikkmessig er Ringenes Herre et absolutt mesterverk. Howard Shore har overgått mine forventninger. Jeg ble skeptisk da jeg første gangen hørte at han skulle lage musikken til Ringens Herre - hovedsaklig fordi jeg ikke ante hvem han var. Jeg hadde håpet på John Williams, som bl.a. har laget musikken til Star Wars. Nå er jeg sjeleglad for at det ble Howard Shore.
Uten musikken hadde neppe Ringenes Herre nådd høyere enn 10 på skalaen min. Musikken alene trekker den flere hestehoder foran alle andre filmer.

Musikken har flere viktige funksjoner, men den viktigste er å berøre følelsene. Det visuelle trekker følelsene fram, men musikken hever dem til de store høyder. Jeg klarer ikke å se Ringens Herre uten å flere ganger måtte tørke tårer. Ikke fordi det er trist, men fordi opplevelsen er så stor og bevegende. Første gang jeg så Ringens Brorskap, og de var kommet til Lothlórien, og sto foran Celeborn og Galadriel, og Galadriel talte til dem, da ble jeg beveget. Hendelsene med Galadriel var noe av det sterkeste jeg husket fra boken. Filmen fikk fram det samme, men det var musikken som hevet hele opplevelsen til et nivå som boken aldri kunne.

De virkelig minneverdige filmene er de som gjør noe med følelsene. Det visuelle kan bare nå til en viss lengde, mens musikken kan forsterke dette til det fullkomne.

Eventyrlig bra

Den første filmen, Ringens Brorskap, er den som gir meg den største opplevelsen. To Tårn er mye mørkere og snevrere, og det gjør at opplevelsen ikke spiller like bredt og dypt som i første film. På den annen side er slaget i Helms Deep fantastisk. I Atter en Konge er det ikke fullt så mørkt, og som film gir den meg en større opplevelse enn To Tårn, men når ikke opp til Ringens Brorskap. Men om slaget i Helms Deep var storartet, så er slaget på Pelennor-sletta eventyrlig. De sier det var ca. 10 000 som deltok i slaget i Helms Deep. På Pelennor var det 600 000.

Etter min mening er det til dags dato ikke laget noen film (eller noen visuell framstilling) som på noen måte når opp til Ringenes Herre, langt mindre overgår den. Det er tidenes beste film (film-serie), og jeg tror det vil gå mange år før denne statusen blir truet. (Kanskje når Peter Jackson lager Hobbiten, skjønt jeg tviler...)

På samme måten som når jeg er ferdig med å lese boken, er det et fryktelig antiklimaks når jeg har sett ferdig filmene. I over 9 timer (som regel spredt ut over 3 påfølgende dager), har Ringenes Herre vært en opplevelse i livet mitt, og så er det plutselig over. Et vakum oppstår, og jeg går gjerne i et par dager med denne følelsen av å ha mistet noe verdifullt. Følelsen av at noe stort og fantastisk er over.

Som opplevelse er både boken og filmene storartede. Men ingen må glemme at dette er en oppdiktet historie, til underholdning og glede. Det finnes mennesker som har gjort Ringenes Herre til religion, og det har jeg forakt for. Ringenes Herre er noe jeg føler har beriket mitt liv og sinn, men det er ikke en vesentlig del av livet mitt. Det er ikke noe som får styre meg, eller på noen måte endre mitt verdisyn (eller virkelighetssyn). Jeg kommer aldri til å lære meg alvisk, eller kle meg ut som Hobbit og sitte i dagevis foran billettsalget på kinoen.
Det er bare en historie, og må tas som det. Også Tolkien var meget klar på dette, og ønsket ikke noen dyrking av verken seg selv, eller historien. Mennesker som ender opp slik, er mennesker som mangler noe vesentlig i livet sitt. Er du en av dem, vil jeg henvise deg til Meningen med livet.