Meningen med livet

Hvordan kan det ha seg at det finnes oppegående, fornuftige og intelligente mennesker som hengir seg til noe så grensesprengende tåpelig som å tro på Jesus og kristendommen?

Kanskje er du av dem som respekterer de kristne og deres meninger, men som ikke selv synes det de tror på gir særlig mye mening? Et sammensurium av bud og regler, moral og etikk, selvmotsigelser og begrensninger? Må man ikke ærlig talt være nokså godtroende for å tro på jomfrufødsel og oppstandelse fra de døde?

Jeg har brukt ordet tåpelig, mens apostelen Paulus har brukt dårskap. Han hadde akkurat det samme synet. Slå opp i 1. Korinterbrev, kapittel 1, vers 17 - 31. Les igjennom disse versene noen ganger. Forsøk å forstå motivasjonen til Paulus.

Paulus var ikke en selvhøytidelig predikant som reiste rundt og talte store ord, og så utnyttet dem som var dumme nok til å tro på ham. Noe av det mest avslørende vi kan lese om mennesker, er å lese brev de har skrevet. Og Paulus har skrevet mange brev. Og ofte skriver han om sitt liv og arbeide, nettopp til dem han arbeidet og forkynte hos. I 1. Kor. 4, 9 - 13 kan vi lese litt om Paulus' tilværelse, når han er ute og forkynner. Hvis det var et lettvindt og farefritt liv han ønsket seg, burde han heller blitt hjemme.

Det finnes ikke noe entydig empirisk bevis for at Gud finnes, for at Jesus ble født av en jomfru, eller for at han sto opp fra de døde igjen. Det er derfor det kalles tro.

Jeg tror på det, og jeg vil ikke regne meg som viljessvak, uvitende, overtroisk, ufornuftig eller uintelligent. Jeg jobber som dataprogrammerer, med logikk, matematikk, fakta og formler. Jeg har i mine studier vært innom både handel og økonomi, markedsføring, media, filosofi, språk, matematikk, statistikk, og data.
Jeg finner overtro, mystikk, astrologi, osv. fascinerende, men synes synd på dem som tror på det. I mange tilfeller dreier det seg om en historisk person eller begivenhet som har hatt spesiell betydning for folk, og som igjennom århundrene har blitt til myter og sagn, og så oppnådd guddomelig status. Det kan også dreie seg om tilfeldigheter, f.eks. at en eller annen en dag tråkket på en snegl, og så begynte det å regne dagen etter. Hundre andre snegler blir most av menneskeføtter, uten at noen reagerer på det, men så skjer det at en fyr registrerer det samme som den første. Man forteller om det, og så virker det etterhvert som om alle ganger noen har tråkket på en snegl, så ble det regn dagen etter. Ikke fordi det faktisk var tilfellet, men fordi bare de gangene det skjedde, ble det snakket om. (Det er kanskje et tåpelig eksempel, men det illustrerer hvordan tilfeldigheter kan blåses opp, og kobles til kausaliteten - årsak/virkning.)

Men er det da noe skille mellom dette og kristendommen? Er ikke det bare en annen form for overtro? Vel, hvis det var, så ville jeg forkastet den. Men jeg tror det noe helt spesielt ved kristendommen, og det av flere grunner. (Var det bare én, ville jeg vel neppe heller trodd.)

For det første så har jeg hatt en opplevelse som jeg som moderne og fornuftig menneske ikke kan forklare. En sterk følelse av nærvær og åndskamp. I mangel av noen bedre måte å si det på, så vil jeg si at jeg har følt noen gripe mine tanker og flyttet på dem. Jeg har sett - ikke med øynene, men med sinnet - en ånd (Gud?) som var mektig og sterk. Og en annen ånd (Djevelen), ute etter å stoppe den første fra å røre ved meg, fra å rykke meg ut av min verdslige tilstand. En kamp som faktisk gjorde meg fysisk syk.
Tilstanden hvor jeg følte denne åndens sterke nærvær varte i flere dager.

Så jeg har følt Guds nærvær (eller nærværet av noe som ikke passet inn i min oppfatning av vår fysiske verden). Men er det grunn nok til å vende seg til kristendommen? Hvis kristendommen var en religion som alle andre, så ville svaret mitt vært nei. Men kristendommen er ikke som andre religioner - ja jeg vil ikke engang si at det er en religion. Kristendommen setter ikke rammer, men åpner grenser. Den forlanger ikke underkastelse, men setter fri. Mennesker har til alle tider forsøkt å bruke kristendommen til egne fordeler, og det er da den blir mistolket og misbrukt.
Jesus forkynte toleranse, frihet fra synd, frelse fra fattigdom og nød og sykdom og til og med død. Et menneske som tynges av verdens bekymringer er ikke fritt. Et menneske som hater er ikke fritt. Et menneske er fritt som kan legge bort bekymringer, som kan legge bort hat. Dette er noe ved kristendommen som gir mening for meg.

Er så alt tillatt? Vel, hvis det var, så ville jeg neppe trodd på kristendommen. Det er et velkjent paradoks at for å være fri, må man ha grenser. Å ha lov til alt er ikke frihet. Frihet er å få lov til å eksistere slik at ens evner og muligheter blir stimulert og får utvikle og utfolde seg. Frihet er å få lov å si det man mener. Frihet er å få tenke det man vil. Frihet er å få lov til å velge hva man vil tro på. Frihet er å ha venner som hjelper en, og ikke holder en nede. Og gjelder dette bare meg, så er det heller ikke frihet - det må gjelde for alle.
For meg er den største frihet å kunne legge alle mine bekymringer, mine problemer, mine sorger, mitt sinne - alt som jeg ikke liker, over på Jesus. Ja, ikke bare det, men også alt jeg eier og er. Å ikke være bundet av sine tanker og problemer, og å ikke være bundet av sine materielle eiendeler, det er for meg frihet. Alt sammen er der, til min disposisjon, men de eier meg ikke.

Men det er én ting ved kristendommen som utover alle ting gjør at jeg nærmest tvinges til å tro på den, og det er budet om kjærlighet. Hvis Gud var en ond gud, da ville vi alt vært i Helvete. (Og det er vi ikke, for fortsatt finnes det mye godt i denne verden.)
Hvis Gud var en likegyldig gud, som bare startet det hele, men som ikke lenger har noe nærvær i verden, da kan ikke djevelen eksistere (for i så fall må Gud være ond, og vi må være i Helvete). Men hvis djevelen ikke eksisterer, hvordan kan det da være så mye ondskap i verden? Og ikke bare ondskap som en evolusjonistisk/egosentrisk kraft, men en selvutslettende ondskap. En ondskap som utøves for ondskapens skyld. (Hvordan klarte i det hele tatt urmenneskene å overleve? Hvordan klarer vi å overleve, vi som har vært på randen av atomkrig?)
Men hvis Gud er en kjærlig og omsorgsfull gud, da gir alt sammen mye mer mening. Det synes kanskje da paradoksalt at verden er gjennomsyret med ondskap, men så er det også et paradoks at fullkommen kjærlighet kan ikke eksistere uten et motstykke.
Jeg vil iallfall ikke kalle det fullkommen kjærlighet, om noen elsket meg fordi de ikke visste av noe annet. Men om jeg blir elsket på tross av alt annet, ja da vil jeg føle at det er ekte kjærlighet. Og om jeg også elsker den som elsker meg, på samme vis, og den andre vet det, og vet at jeg vet, da har vi et forhold som er ubeskrivelig godt. Vi elsker hverandre fordi vi har valgt det. Vi har valgt bort andre alternativer, og valgt å elske hverandre. Klarer du i tillegg å ta bort kjemi og biologiske prosesser, står du ikke da igjen med ren og uforfalsket kjærlighet?

Slik elsker Gud oss, forteller bibelen. Og han har gitt oss budene: Du skal elske Herren din Gud, og din neste som deg selv. Det kan høres ut som en ordre, men det er det ikke. Det er et tilbud, med en konsekvens tillagt. Å elske Herren din Gud betyr å forsøke å elske ham slik han har elsket oss. Uforbeholdent og fullkomment. Og den som gjør det, kan ikke hate eller se ned på seg selv. Den som gjør det, er nødt til å elske seg selv. For du kan ikke fullkomment elske noen, uten å også respektere, ja elske, det som de elsker. Og derfor skal vi også elske hverandre. For Gud elsker meg og min neste. Jeg elsker Gud, og jeg elsker meg selv. Om jeg da ikke elsker min neste, da elsker jeg heller ikke Gud eller meg selv, på den fullkomne måten Gud vil og ønsker det. På den måten som ikke bare Gud vil, men som faktisk er best for meg.

Med all denne kjærligheten skulle man tro at de kristne var verdens forbilder, feilfrie og uklanderlige. Vi vet alle at slik er det ikke. Kjærligheten er kristendommens ideal. Men vi er fortsatt preget av valget. Onskapen er kjærlighetens motvalg, og ingen av oss har ennå klart å fullkomment velge. Vi er rett og slett ikke i stand til å velge å elske Gud til det fullkomne. For vi valgte først ondskapen. (Noe som viser at valget er reelt.) Gud har på tross av dette rakt ut sin hånd, i form av Jesu liv, død og oppstandelse. "Tro på Jesus," sier Gud, "og jeg vil glemme ditt onde valg."
Han tilbyr oss en livbøye. Vi ligger og kaver i vannet, i mørket, i ondskapen. Noen av oss har grepet tak i livbøyen. Vi er fortsatt i vannet, Gud har ennå ikke halt oss inn. Ikke fordi han liker å se oss i vannet, men fordi han vil at vi skal få med oss så mange som mulig, så de også kan bli berget. For hver dag som går, risikerer mennesker liv og helse, for at du som kanskje ennå er der ute, skal få sjansen til å gripe tak.
Mange mennesker har opp igjennom tidene gitt sitt liv, for at andre skulle bli berget. Jesus var den første, så flere av apostlene. Så hundrevis av andre. Den dag i dag er det tusenvis av mennesker som holder ut i forfølgelser, plager, fattigdom, slum, krig, mistro, og mye mer, for at dem som ennå kaver i vannet skal finne fram til livbøyen. De har fått kjenne Guds kjærlighet, og de har fått smake hva fullkommen kjærlighet er. Og derfor vil de også dele den, for det er kjærlighetens natur. Ondskapen, som er kjærlighetens motstykke, blir verre jo mer den deles, men kjærligheten blir bare bedre.

Meningen med livet + Kristen blogg